KONSERT
Bob Dylan
Oslo Spektrum
For første gang har jeg sett Bob Dylan ta pause i en konsert. Pauser i konserter er vanligvis en uting. Men Bob Dylan kom tilbake fra tre kvarters blandet fornøyelse, til en siste time med noe av det fineste vi har sett fra ham i moderne tid.
Bob Dylan fortsetter utrettelig å turnere. I sitt 73. år ser det ut til at han vil fortsette å gjøre rundt 100 konserter i året, over hele verden. I går var det litt over to år siden sist han var i Oslo Spektrum. Til tross for regelmessige besøk er det alltid fullt hus, og god stemning, til tross for at Bob Dylan ikke er kjent for å gi det store publikummet akkurat det de vil ha. Dylan gir ikke ved dørene, men framfører et personlig utvalg av sanger, uten hensyn til folks forventninger til hvilke sanger han burde spille, eller hvordan han skal spille dem. Jeg er fristet til å si det så sterkt at gårsdagens versjon av «Tangled Up In Blue» nesten ikke hang på greip. Rett etterpå spilte han imidlertid en versjon av «It's Allright Ma I'm Only Bleeding», som også var svært forskjellig fra originalen, men som samtidig viste en helt ny og spennende side av sangen.
Kvelden begynte med «Things Have Changed», som viste at ikke så mye har forandret seg fra sceneshowet vi er blitt vant til fra denne kanten. Visesangeren Bob Dylan, på scenen med kassegitaren, er bare et godt minne fra fortida. I dag sitter han for det meste bak pianoet, men går fram for å synge og spille munnspill innimellom. Opptredenen i Oslo i går var den første etter en over to måneder lang pause for ensemblet. Kanskje var det derfor de hørtes ut som et skramleorkester i starten, med en sanger som, om mulig, hørtes mer rusten ut enn noen gang før. Det gikk seg litt til i gamle «She Belongs To Me» med Dylan fortsatt foran på scenen og med noen små dansetrinn attpå til. Før «Beyond Here Lies Nothing» satte han seg bak pianoet, og det begynte nesten å svinge litt av orkesteret. Han kom med flere sanger fra fjorårets formidable album «Tempest», med både «Pay In Blood» og «Duquesne Whistle». I den siste var hele ensemblet virkelig i sitt ess, men de høres likevel best ut som et godt klubborkester. Arenarock blir dette aldri.
Så snakket plutselig mesteren til forsamlingen. Det er vi ikke bortskjemt med. «Det blir en pause i konserten». Hørte han også at ikke alt stemte like godt i begynnelsen?
Når de kom tilbake var det med bluesrutine i “Early Roman Kings”. En dempet og sindig “Simple Twist Of Fate” veide opp for fadesen med “Tangled Up In Blue”. Resten av konsertern ble hovedsakelig viet sanger fra den senere delen av Dylans karriere, der han går tilbake til populærmusikken fra tiden før rocken tok over, med sanger som krever at han synger litt skikkelig. Her viser det seg at han kan hvis han vil. Her kom det “Summer Days”, “Forgetful Heart”, smektende “Spirit On The Water” og enda mer fra “Tempest” med “Scarlet Town” og enda mer smektende “Soon After Midnight”. Sistnevnte med stemningsfullt innslag av “Blue Moon” og “Sleepwalk” fra bandets side. Konserten sluttet med den ene store rockelåten fra “Tempest”, “Long And Wasted Years”, med en glød og presisjon som vi har savnet i de mest elektriske delene av opptredenene til Bob Dylan.
Han kom tilbake for to ekstranummer. En obligatorisk “All Along The Watchtower”, og “Blowing In The Wind”, som faktisk falmet litt i forhold til Neil Youngs framføring samme sted for to måneder siden. Dylan overbeviste oss ikke like sterkt om at sangen fortsatt betyr noe. Hovedpoenget var visst igjen å variere uttrykket i forhold til det 50 år gamle utgangspunktet. På denne konserten var de nyeste sangene best. Det sier litt om Bob Dylans vedvarede kreativitet, etter alle disse årene.
Bob Dylan fortsetter Europa rundt i nesten to måneder til. I tillegg til dette skal han åpne en ny kunstutstilling i London i november, med store porter han har sveiset sammen av skrapmetall. Han er nok fortsatt mest interessant som sanger og poet. Det kan være det samme med denne Nobelprisen, så lenge mange setter stor pris på å høre ham på konserter. Igjen og igjen.