TEATER
Oskaras Korsunovas gyver løs på «Peer Gynt» som om han vil lime sammen et knust speil uten å ta med de små, men vesentlige skårene. Dermed får vi en forestilling som begynner i siste akt, og hvor Peer Gynts speilbilde blir et arrete, stygt og avslørende bilde av en mann i drift mot døden. Dette grepet gir en helt ny måte å lese så vel teksten som Gynt-skikkelsen på, det hele rammet inn i en kaskade av en scenografi, en blanding av varietéteater, Kaptein Sabeltann og loslitt sirkus. Peer Gynt skal i manesjen, og i midten står en symboltung, høymastet båt, der både Peers og farens synder henger fra en rigg formet som et livets tre. Båten har stø kurs mot undergangen i en forestilling som er mer energisk enn det aller meste man har sett på denne intimscenen i Oslo. Derfor blir det påfallende at kjedsomheten etter hvert overvinner forestillingens oppdrift.
Litaueren Korsunovas har tidligere hatt suksess på Nationaltheatret med oppsetninger av Jon Fosse og August Strindberg. Hans tolkning av «Peer Gynt» innfrir hva gjelder nytenkning og ambisiøse proporsjoner, idet han plasserer Peer Gynt i sine siste dagers kaos, i en fortvilet tilstand preget av nødvendighet og nød. Når skuespillerne inntar scenen er det med en burlesk fabeldans, før Peer så befinner seg på dekk i stormens time og møter Den fremmede passasjeren (Kjersti Elvik) som vil kroppen hans til livs. Det går mot slutten for Peer Gynt, og det er de skjebnetunge møtene med selvet og de skikkelsene han har møtt som Korsunovas vektlegger i sin regi, en dekonstruksjon i retning dødsøyeblikket. Rundt scenen er det tunge motiver, et pumpeorgel står i et hjørne. Over ensemblet henger utskårne jomfruer langs «svalgangene» og maner til årvåkenhet, bak dem igjen sirkusteltets rødhvite farger som omkranser hele lokalet.
Øystein Røger gir Peer Gynt en verdensvant mine, men også et resignert anstrøk. Ansikt til ansikt med sine egne handlingsmønstre og utvalgte skikkelser som Bøygen, Knappestøperen (Lasse Lindtner), Den grønnkledde (Heidi Goldmann), en tiggende og fillete Dovregubben (Erik Hivju) og en demonisk Den magre (Håkon Ramstad), blir Peer stående som en dødsmerket mann. Hele tida ligger Solveig (Kjersti Botn Sandal) og gnager i sinnet, som en ungdommens kjærlighet som ikke slipper taket. Sandal er i konstant bevegelse i scenens randsone, aldri langt fra «båten». Mor Åse i Frøydis Armands skikkelse gis også en uvant glød, og er ved siden av Peer Gynt den eneste som ikke er tillagt tungt sminkede karnevalsoverdrivelser.
Det dramatiske diktet har svært nedkortet spilletid (90 min.), og som sporveksler mellom episodene danser ensemblet rundt som marionetter i en tidsmessig forflytning. Det gjør dem karikerte, lett gjenkjennelige også sett med dagens øyne, men det er som om de ikke tror på forestillingens evne til å bære den psykologiske ballasten som Korsunovas legger opp til. Røger er glimtvis enestående, i andre øyeblikk som en fjern tanke som overtydelig gauler ut Peers indignasjon. Skuespillerne lener seg på kostymer og scenografi, og på finstemt replikkveksling, men gløden mangler, som om den indre begeistringen over Korsunovas‘ grep ikke har latt seg mane fram gjennom skuespillets hektiske omskiftelighet.
Da hjelper det ikke med saftig humor, sår dramatikk og store rom for fortolkning som lett blender med sine bud på originalitet og tydelige tilnærmelser til stykkets kjernetematikk: At det ikke er i det unorske og intuitive handlingsmønstret man finner den virkelige Peer Gynt, men i selvanalysen av dette. Det er først i den overraskende slutten at kimen til den nærheten og lekenheten som Korsunovas etterstreber ligger. Men da er det for sent. For om ikke rollefigurer dør i femte akt, hender det dessverre at forestillinger gjør det før man kommer så langt.