OPERA
«Ad undas - Solaris korrigert»
Øyvind Rimbereid/Øyvind Mæland
Den Norske Opera & ballett
I en blanding av stavangersk og engelsk som er ny og gammel, fremmed og trygg på samme tid, skriver Øyvind Rimbereid i langdiktet «Solaris korrigert» fram en verden i år 2480 der alt er konstruert. Hvor de befinner seg, vet stemmene i diktet ikke, «som om places wiktig var i 2480». De jobber i et trygt system som er laget til dem av kunnskapsmennesker, men trenger ikke anstrenge seg noe særlig.
Komponist Øyvind Mæland skrev først en sangsyklus over Rimbereids dikt. Deretter har han utviklet det til en opera. Jeg var spent på om det underfundige og kritiske i teksten ville overleve den patosen operaformen innebærer. Men faktisk var det operaformen som fikk hjelp av diktet. Rimbereids konstruerte verdener koblet seg sammen med det kunstige ved opera og berettiget det siste. I et «seifa system» kan menneskene gjerne synge.
Det åpner før teppet går opp. Et kor med svarte ansikter synger fra en balkong, klart, men forsiktig. Når teppet går opp, virker også solistene fra operaavdelingen ved KHIO litt reserverte. Regien lar dem bevege seg lite, og det fine folkeslaget som bor i underetasjen og klatrer opp av scenegulvet i bamsekostymer som av en gammel lekekasse på loftet, blir stående formålsløst i et hjørne over veldig lang tid. Men som koret synger alle solistene klart og lett.
I andre akt blir det mer bevegelse og energi både på vokalt og på scenen.
Det statiske skal kanskje også vise at figurene i diktet er følelsesmessig nøytralisert. Vi møter OP og Shiri som lever i organic 14.6, et trygt system designet til dem av Mrs. Chan, som overvåker det hele fra en hylle. De to er hvitkledde med store krager rundt halsen og ligner astronauter eller en abstrakt Pierrot. Hjemmet deres er en hvit kokong med lange tråder, en manet, eller kanskje en levende celle, selv om Shiri forteller at det ikke finnes barn i systemet.
Som i alle seifa system finnes det et utenfor. Mrs Chan vil flytte alle ned i dypet, til MIRRORVORLD, der alt er representasjon. OP forbereder seg lydig på å flytte, men Shiri er mer nølende. Hun vil protestere, slik de gjorde «i ein olda vorld». Et annet utenfor er byen, siddien. Langt nord finnes visstnok noe uberørt natur, WILD-BEAUTI-PARK-NORWG!, men dit har bare de aller rikeste råd til å reise.
Mælands musikk legger ikke ut på provoserende oppdagelsesreiser, men framstår likevel sikker. Komponisten tør å velge og blir en stund i rommene han velger, så vi får tid til å bli kjent i dem. Flere steder lar han også musikalske former tone helt ut i stillhet og bygger musikken opp igjen fra null, et fint alternativ til trangen nye operaer ofte har til å overfylle hvert sekund med aktivitet. Vokalt følger linjene stavelsene tett, men Rimbereids oldnordiske setningsrytme er sterk nok til å bære det. At alle sangerne synger på tekstens (og komponistens og forfatterens) dialekt, fungerer påfallende godt.
Regissør Lisa Lie får fint fram maktforholdene mellom de ulike verdenene ved å plassere figurene i flere høyder og gi dem ulike typer kostymer. Den uberørte naturen er til stede - i videoformat. Å dele opp rollen som OP i to og gi ham en indre stemme, er en god dramatisk idé. Men hva som trigger denne indre stemmen og om hun påvirker OP på noen måte, var for meg utydelig.
Oppsetningen er avsluttende eksamen både for komponist, regissør og scenograf i et samarbeid mellom fire kunstutdanninger i Norge og Sverige. Til det å være har den imponerende tydelige kunstneriske grep i alle ledd, sterkere enn Operaens egen Verker Underveis-serie hittil har hatt. Mælands blikk for potensialet i en av de mest særegne tekstene i norsk poesi gjør forestillingen til et must å få med seg, og samarbeidet virker også forankret mellom kunstnerne før skolene. At Operaen åpner dørene for slike produksjoner, er løfterikt.