DOKUMENTAR
5
Her kommer det perfekte portrettet av postpunk-poeten Nick Cave; dette australske multitalentet som skriver romaner, filmmanus, komponerer filmmusikk og til tider spiller i filmer.
Prisvinneren «20.000 Days on Earthy» er en lettere fiktiv dokumentar som blander autentiske øyeblikk med scener som er stramt regissert og løgn med fakta, men hva som er hva kan jeg ikke fortelle deg. Lekkert regissert av de eksperimentelle videokunstnerne Iain Forsyth og Jane Pollard, som åpenbart har kommet nært innpå Cave uten å ødelegge mystikken. Konseptet er at vi skal følge den 57-årige rockepoeten i løpet av en innholdsrik dag, som i henhold til tittelen tilfeldigvis også er hans dag nummer tjue tusen på kloden. Dette er dessuten dagen han starter innspillingen av albumet «Push the Sky Away». Filmen gjør ingen forsøk på å innbille oss at de bare tusler etter Cave som fluer på den virtuelle veggen, alt sammen er stramt lagt opp og filmet med klar føring. Regissørene har uttalt at de har vært inspirert av Lindsay Andersons «O Lucky Man», Godards Rolling Stones-film «Sympathy for the Devil» og den delvis fiktive Led Zeppelin-dokumentaren «The Song Remains the Same». Noe som gir oss en viss følelse av dagsturen vi drar ut på her.
Cave avslører ikke mer enn han er komfortabel med her, mer er fortsatt overraskende åpenhjertig. Under en terapisamtale med psykoanalytikeren Darian Leader forteller han fritt om barndommen, sitt forhold til en far som døde da han var nitten, heroin og om sin første seksuelle opplevelse i femtenårsalderen. Han forteller om sin største frykt: å miste hukommelsen - fordi minner er det vi er, og den eneste grunnen til å være i live. Deep shit. I løpet av denne dagen møter Nick Cave også et assortert utvalg av gamle venner og samarbeidspartnere. Han drar på en kjøretur rundt i sin adopterte hjemby Brighton med skuespilleren Ray Winstone (som spilte en av hovedrollene i den glimrende westernfilmen «The Proposition», som Cave skrev manuset til), slår av en prat med en veltalende Kylie Minogue (som sang sammen med Cave på duetten «Where the Wild Roses Grow», hans hittil eneste listehitt) og henger med den tidligere Bad Seeds-gitaristen Blixa Bargeld. Cave drar også på besøk til den musikalske samarbeidspartneren Warren Ellis, snakker jovialt om gamle dager og spiser ål. Klimprer på skrivemaskinen, lager musikk og forteller små gullkorn i en veldig stilistisk voice over.
Man kunne lett ha filmet dette med håndholdte kameraer, i en påtatt løs og ledig stil, men «20.000 Days on Earth» går motsatt vei. Det meste er nydelig filmet med møysommelige komposisjoner, et formelt bildespråk og effektiv redigering. Fint lite av dette er spontant og improvisert, men filmen er allikevel full av autentisitet, melankoli og visdom. Mot slutten får vi også en helt elektrisk liveopptreden fra Sydneys operahus, sammen med et stort symfoniorkester og barnekor. Ingen bombe at Cave demonstrerer at han er en tankefull, lynende intelligent fyr med stor dybde, men det er litt overraskende at han viser seg å ha en velutviklet sans for humor. Han kan komme farlig nære å være pretensiøs, Cave, men det er en selvinnsikt og sannhet i ordene hans som gjør at han slipper unna med det. Og dette er en film som virkelig er ham verdig. Men mer enn en film om Nick Cave er «20.000 Days on Earth» en fascinerende film om kreativitet og historiefortelling.