Åge ble motstandsmann som 8-åring

– Journalister har lett for å bruke store bokstaver! Så ikke kall meg «helt». Da havner jeg bare i klasse med overbetalte, halvgode fotballspillere som tilfeldigvis har greid å treffe en ball, spøker grenselos-veteranen Åge Aulie (85), og slår fast:

– Min personlige innsats under krigen var ikke så forbanna stor. Jeg var jo bare en guttunge som gjorde det faren min sa jeg skulle gjøre, sier Aulie, som nok er en av de siste grenselosene som fortsatt lever. Han ble grenselos allerede 8 år gammel.

Les også: – En dag i 1941 kom læreren min på skolen med solkors på jakka. Alt raste sammen. (Dagsavisen+)

Alle typer

Selv om Aulie ikke vil fremstilles som en krigshelt, mener han grenseloser som ham burde fått mer respekt og anerkjennelse for innsatsen under krigen.

Dette siste er hovedbudskapet i Hege Kofstads nye bok «Grenselosene», der historien om Åge Aulie og familien hans i Nes i Akershus har fått bred plass. De norske grenselosene som var virksomme i Norge under 2. verdenskrig var i utgangspunktet helt alminnelige mennesker som tilfeldigvis var bosatt i grensetraktene mot Sverige.

Kofstad legger ikke skjul på at losene var alle typer mennesker. Noen ble høyst motvillig med på å utsette seg og familien for fare, andre hadde også økonomiske motiver for å hjelpe. Felles for dem var at de utsatte seg selv og familien sin for stor risiko, i fysisk krevende terreng. I det okkuperte, nazistiske Norge var det dødsstraff for å flykte og for å hjelpe flyktningene.

Saken fortsetter under bildet.

Ole og Åge Aulie som små gutter. Foto: Privat

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Aulieruta»

Åge Aulies far, den fattige småbrukeren Einar, tjente ikke noe på sin virksomhet. Han var nok også mer motivert enn de fleste for å gjøre en krigsinnsats for å hjelpe flyktningene, skuffet som han var etter han som soldat opplevde at Norge ga opp den militære motstanden i juni 1940. Einar Aulie startet først illegal avis, før han ble grenselos (og senere kurer). Med utgangspunkt i gården Aulie på Røa i Nes, seks mil fra svenskegrensa, oppsto det som ble kalt «Aulieruta». Den skjedde i samarbeid med grenseloser på nabogårdene, og transporten foregikk gjerne på ski eller sykkel og gjennom ulendte skogsområder.

– Vi bodde i et lite hus på landet. Og det var ikke praktisk mulig å drive grenselos-virksomhet uten av vi ungene skjønte noe. Så da fikk vi lettere oppdrag av faren vår etter hvert, forteller Aulie til Dagsavisen.

Risikerte døden

Sammen med den to år eldre broren Ole spionerte de for eksempel ved Årnes-brua over Glomma, for å se om det var tyske vakter der. Var kysten klar, varslet de flyktningene som ventet på å passere. I all hemmelighet hentet de også sykler som flyktninger hadde satt igjen ved grensen, gjerne midt på natta. Dagen etter var de stuptrøtte på skolen, men de kunne ikke fortelle noen om hva de var med på. Det var livsfarlig. Aulie viser fram et avisutklipp fra 10. oktober 1944, undertegnet Politidepartementet. «De som kjører sykkel uten lykt, risikerer å bli beskutt uten varsel», står det.

– Faren min brukte oss fordi vi likevel visste hva som foregikk, og fordi ingen brydde seg med at to guttunger svirret rundt på sykkel, sier Aulie.

– Men et spørsmål jeg ikke vet om jeg vil vite svaret på, er: Hva om vi guttungene hadde tatt feil ved den brua, og at kysten likevel ikke var klar for flyktningene? Hva om de hadde blitt tatt? Det var litt av et ansvar far ga oss, sier Aulie.

Saken fortsetter under bildet.

Flyktninger på vei over grensa til Sverige. Foto: Norsk Hjemmefrontmuseum

Var verdt det

Aulie mener likevel familien hans gjorde helt rett i å hjelpe flyktningene. Han mener det var verdt det.

– Uten tvil. Hvordan hadde det vært hvis det ikke hadde blitt gjort? Vi aleine redda ikke landet. Men vi prøvde å gjøre det sammen med mange, sier Aulie, som er like klar på at dette kostet dem mye. Det var en traumatisert familie som satt igjen etter krigen. Det oppdaget de allerede da de selv måtte flykte til Sverige høsten 1944. Han og broren var «umulige» på skolen i Sverige, og ble utvist.

– Du vet, jeg hadde levd i flere år med adrenalinet helt der oppe. Nå skulle det adrenalinet plutselig ned. Å være grenselos er ensomt, du må stole på deg sjøl og har få å prate med. Vi hadde gått i spenning 24 timer døgnet, 365 dager i året. Den spenningen kunne du ikke skru av. Det var den som sleit. Vi var helt ødelagte i nervene alle sammen, sier Aulie, og tenker ikke minst på foreldrene, som ble skilt da krigen var slutt. En stund var det et «helvete» hjemme hos ham, som «gikk på livet løs».

– Det var ikke noen psykologer som kom til oss den gangen, sier Aulie, som selv har jobbet i Forsvaret det meste av sitt yrkesaktige liv. Både han og den avdøde faren Einar har ledet Grenselosers og kurerers forening, som arbeidet for grenselosenes status og rettigheter. De hadde et medlemsblad der mange grenseloser fortalte sine historier. Det er disse leserbrevene Kofstads bok er bygd på, sammen med Ragnar Ulsteins intervjubøker fra 70-tallet. Åge Aulie er en av de sentrale, levende kildene i boka, og kanskje også Norges siste grenselos.