«Vi som føler annleis» av Carl Johan Karlson spilles med Ola G. Furuseth, Gard Skagestad, Paul-Ottar Haga, Ingunn B. Øyen og Bernhard Ramstad på Scene 3, Det Norske Teatret. FOTO: MIMSY MØLLER

Advarer mot økende homofobi

I takt med frammarsjen av rasisme følger også homofobien, advarer teaterregissør Carl Johan Karlson. Med Ola G. Furuseth i spissen stiller Det Norske Teatret spørsmålet: Hvor frigjorte er vi i 2015?



– Man leter alltid etter seg selv i en historie. Jeg har aldri sett meg selv i et teaterstykke. Jeg er alltid den som blir gasset, hatet eller spyttet på. Jeg vil være med i historien der noen blir forelsket og enten får hverandre eller ikke, sier den svenske teaterregissøren, Carl Johan Karlson. Basert på blant annet boka av Øyvind Eckhoff, «Vi som føler annerledes», utgitt i 1957 under psevdonymet Finn Grodal, har han skrevet en forestilling som tar for seg homofilien i ulike tider, og hvordan det egentlig står til i dag.

Med seg har han blant andre skuespiller Ola G. Furuseth, som snart er aktuell på nytt i rollen som Vidkun i NRK-serien «Kampen for tilværelsen» sesong to.

Sperret Facebook

– Jeg har sittet i arkivet på biblioteket og endevendt homofiliens mørke kjeller, sier Karlson. Han har lest dagbøker, kirketekster og sin egen dagbok.

– Jeg synes den homofile kulturen er veldig historieløs. At vi har kommet veldig langt blir brukt som et symbol på hvor dårlig det står til i resten av verden. Men i Sverige er det blitt tøffere igjen nå, etter framgangen til Sverigedemokratene og høyreekstremismen. Jeg har selv måttet endre innstillingene mine på Facebook så ingen kan komme inn på profilen min. Unge homofile mennesker føler seg fortsatt utenfor, og er overrepresentert blant selvskadere, sier Karlson.

– Hvorfor er det blitt vanskeligere?
– I Sverige handler det helt klart om at rasismen er på frammarsj. Rasisme, homofobi og sexisme går hånd i hånd.

Ta avstand

Mange kjenner Ola G. Furuseth igjen fra «Kampen for tilværelsen»-rollen som den streite familiefaren Vidkun, som bærer på en svært tabubelagt hemmelighet. I dette stykket spiller han ikke én, men flere karakterer i ulike sammenhenger.
– Jeg vet ikke hvor mye jeg skal røpe, men det er noen forskere som tar for seg ulike situasjoner, sier han.

– Hvor frigjort tenker du at vi er i 2015?
– I Norge har vi en idé om at vi er så liberale. Vi har kommet så langt. Men jeg kjenner når vi snakker om dette prosjektet at jeg lurer på hvor liberale vi er. Jeg tenker at den store testen fortsatt er at man kan si det er kjempefint å være homofil, men hva sier du når ditt eget barn kommer og sier at hun eller han er homofil, spør han.

Furuseth forteller om en stykke som ble satt opp i Canada for noen år siden, som handlet om homofile i konstentrasjonsleire.
– I programmet til forestillingen sto det i informasjonen om skuespillerne at de var «lykkelig gift» eller «har tre barn». Her skal de liksom fortelle en historie om noe viktig, men så har de likevel behovet for å understreke at han er gift. Som om de ønsker å si: «Neimen du vet, egentlig er jeg ikke sånn».

– Kjenner du på dette behovet?
– Nei. Men i ulike deler av dette stoffet kan jeg kjenne på små fordommer i meg selv. Jeg er oppvokst på et sted der homo ble brukt som skjellsord. «Dommeren er homo», «hold kjeft, din homo». Ordet blir slengt rundt hele tida. Å ikke få lov til å være seg selv er helt forferdelig. Jeg merker at jeg har fått en helt ny respekt for hvor vanskelig det må være. 

Småborgerlige

Etter å ha sett på historien sitter Karlson igjen med et inntrykk av at homofile også har tapt en del i kampen for å bli akseptert.
– Homobevegelsen har arbeidet for at de skal kunne gifte seg og få barn. Men det er et «middel-Svensson»-liv som sniker seg nærmere og nærmere. Det ligger en forventning i at vi skal leve det småborgerlige livet. Homokulturen har tilpasset seg veldig majoritetskulturen, og ofret noe for å få være med. Aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve akkurat det livet jeg ønsker selv uten at det vakte oppsikt, sier Karlson.