Anne Kyong-Sook Øfsti debuterer med romanen «Si at vi har hele dagen», som handler om en kvinne som er adoptert fra Korea til Norge, og hennes jomfrureise til Korea på jakt etter sin avdøde søsters røtter.

Adopsjonens mange ansikter

- En adopsjon starter alltid med tap, sier Anne Kyong-Sook Øfsti. I sin nye roman undersøker hun adopsjon både fra det bortadopterte barnets og fødemorens side.

- Adopsjon er en historie som begynner med et tap. Par som søker adopsjon starter oftest med tapet av å ikke ha fått egne biologiske barn. Barnet som adopteres bort taper livet det kjenner i opphavslandet. Og kvinnen eller paret som adopterer bort barnet sitt taper selve barnet, sier Anne Kyong-Sook Øfsti til Dagsavisen.

Hun debuterer som skjønnlitterær forfatter nå, med romanen «Si at vi har hele dagen».

 

Sorg etter død

I «Si at vi har...» møter leseren Rebekka. Hun er adoptert til et norsk par fra Korea. Det var også søsteren hennes, som nettopp døde. I sorgen etter søsteren trenger spørsmål om identitet og bakgrunn seg på. Nærmest som et innfall - og fordi sorgen gjør at hun ikke fungerer så godt på jobb som samlivsterapeut - bestemmer Rebekka seg for å ta ferie og dra til Korea. Hun vil lete etter søsterens biologiske mor.

- I tapet av søsteren opplever Rebekka et eksistensielt tomrom. Hun trår vannet. Er ikke kjempedeprimert, men er litt utafor. Delvis til stede, delvis distansert. Hun har vært relativt veltilpasset tidligere. Nå glipper det, sier Øfsti.

 

Å gi bort et barn

I Korea velger Rebekka såkalt «homestay» i en vanlig koreansk familie, som i nærmere øyensyn kanskje viser seg å være like uvanlig som familier flest. Far har dratt, mor I-Sook er mye alene, den voksne datteren i en slags trassig opposisjon til foreldrene. Hun vet imidlertid ikke at moren I-Sook som ung og ugift adopterte bort en datter, for å slippe den skammen det var og er å være alenemor i Korea.

- Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan det er å gi fra seg et barn. Tenker man på det? Savner det? Hele tida? Hver bursdag? Holdes adopsjonen skjult? Går det? Spørsmålene er mange, sier Øfsti.

 

Alenemor-skam

For I-Sook var det en veldig skjellsettende opplevelse å adoptere bort barnet sitt. Men hun ble tvunget til det, av familien rundt seg. Etter det har hun levd med bremsene på, et reservert, tilbakeholdent liv.

- Hun har kimonodager hvor hun står opp, men ikke kler seg eller går utenfor døra. Som Rebekka da hun er på det tristeste. Mange lever sånn, i langsomhet. Skammen ser annerledes ut i dag. Den gjennomborer deg. Trenger ikke være ytrepåført, men inni deg.

Samtidig som I-Sook altså lever i et samfunn der enslige mødre også påføres skam utenfra:

- De siste adopsjonene fra Korea ble knyttet til skam rundt enslige mødre. Ikke nød som da jeg kom fra Korea. Korea er et strengt patriarkalsk samfunn med et konfuciansk æresbegrep. I dag fins det organisasjoner som jobber for mindre fordommer mot enslige mødre i landet. Men skammen er fremdeles stor. Endringene skjer sakte, sier Øfsti.

 

Kritisk til struktur

Hun ser at «Si at vi har hele dagen» kan leses som et innlegg i adopsjonsdebatten. Nettopp derfor ønsker hun å vise fram ulike tanker om adopsjon. I romanen møter Rebekka også en annen kvinne som ble adoptert bort fra Korea til Norge som liten, men som nå er flyttet tilbake til fødelandet, hvor hun er sterkt kritisk til at hvite, rike, vestlige kvinner nærmest kjøper seg små, brune, fattige barn hvor de vil i verden.

- På strukturelt nivå er det nødvendig og viktig å ha en kritisk forståelse av alt som har foregått i adopsjonshistorien. Mye har vært veldig kritikkverdig. For eksempel ble mange koreanske kvinner tvunget til å gi fra seg ungene sine. I giverlandene har det ofte vært en hel industri rundt dette å gi ut barn til adopsjon. Det har vært mye penger i det. Det har skjedd mye urett. Og det stemmer jo at det er nesten hundre prosent fargede barn fra fattige land som er blitt adoptert bort, til rike vestlige foreldre.

Men av det følger det åpenbart ikke at alle adopsjoner er fæle overgrep på individuelt plan:

- På det personlige planet er jeg veldig glad for min egen skjebne. Har ingen behov for å romantisere alternativet. Det er jo de fattige og utstøtte som adopterer bort barna sine. Jeg tror ikke jeg ville fått noe bedre liv i Korea enn jeg har fått i Norge. Klart livet byr på sine utfordringer, men jeg tror at det tross alt er lettere å forholde seg til eksistensielle problemstillinger enn strukturelle og materielle begrensninger, sier Øfsti.

 

Høyt ønskede barn

Det er her tankene om tap kommer inn i bildet. Dette at mottakerforeldrene ofte starter adopsjonsprosessen fordi de mangler evne til å få egne biologiske barn. At giverforeldre taper barnet sitt, og adopsjonsbarnet får røttene kappet.

Samtidig vinner jo både adoptivforeldre og adopsjonsbarn på å være familie sammen. Adoptivbarn er så godt som alltid svært etterlengtet, ønsket og elsket.

I «Si at vi...» eksemplifisert gjennom Rebekkas venninne, som planlegger adopsjon:

- Jeg ønsket å ha med den siden også, for jeg har veldig stor forståelse for at folk ønsker seg barn så sterkt. At man gjør alt man kan for å få det. Ingenting her er jo entydig. Det er derfor det er viktig å ha flere tanker i hodet samtidig, både strukturelle og individuelle, sier Øfsti til Dagsavisen.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no