I Ulf Nilsengs danseforestilling «Be-longing» tematiseres tilhørighet med ganske enkle bilder, men på en spennende måte.

Å være og å høre til

Ulf Nilseng har skapt en sympatisk og spennende danseforestilling om tilhørighet.

 

5

DANS

«Be-Longing»

Av Ulf Nilseng

Musiker og komponist: Sjur Miljeteig

Med: Ulf Nilseng og Huy Le Vo

Dansens Hus, studioscenen

I en årrekke har danser og koreograf Ulf Nilseng vært tilknyttet duoen Toyboys, som har hatt forestillinger både her i Norge og utenlands. Nå har Nilseng og samarbeidspartneren Terje Mossige imidlertid splittet duoen og holder på med nye prosjekter sammen med andre kunstnere.

Fra tidligere å ha jobbet mye med kjønnsproblematikk og vært en av våre fremste eksponenter for skeiv kunst, har Ulf Nilseng i sine siste arbeider jobbet ut fra temaet tilhørighet. Og kanskje er det ikke dette mest originale og spenstige valget innen feltet samtidsdans, som for tiden beskjeftiger seg mye med beslektede temaer som fellesskap, opprinnelse og identitet. Men Nilseng og skuespiller Huy Le Vo, som han har med seg denne gangen, gjør maksimalt ut av tematikken. Deres forestilling er blitt en ren nytelse!

Det beste med forestillingen er at den er så enkel i sin grunnoppbygging: Det er to dansere/aktører (Nilseng og Huy Le Vo) som danser/agerer annenhver gang. De har minimalt med kontakt. Gulvet er en stor hvit firkant, og hvert bilde de to danserne skaper her, er bygd på ganske enkle grunnprinsipper. På sitt beste oppleves de dansede bildene nesten som visuelle haikudikt. Ett av bildene består f.eks. av at Nilseng bretter ut og forsøker å legge ut et teppe i rommet, i stadige forsøk på å etablere seg: «Er det her jeg hører til? Er dette mitt område? Nei, jeg må flytte teppet mitt, det er ikke her jeg vil være.»

I et annet bilde danser han at han skyver, løfter, trekker, og stadig voktes av «noe», og i Nilsengs uttrykk alene ser vi at dette «noe» hele tiden skifter størrelse. Fascinerende å se på, og en fin visualisering av det å finne sin plass i en stadig omskiftelig verden. Huy Le Vo bidrar sterkt med en imponerende kroppsbeherskelse i sine bilder – og ikke minst et svært sympatisk uttrykk. Man fylles av godhet og føler at man gjerne vil høre til i denne forestillingen de 55 minuttene den varer.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Stillhet brukes aktivt i denne produksjonen, men Sjur Miljeteig skaper underveis også et lydkontentuum som kommuniserer uhyre godt med de to på scenegulvet. Lyduttrykket er ganske klassisk for samtidsdansen, men det er nettopp den fine samtalen mellom lyd og dansere som skaper noe eget i «Be-longing».

Å skape en samtidsdanseforestilling over et gitt tema betrakter jeg nærmest som en risikosport – selv om det jo er slik man gjerne skaper slike forestillinger. Ofte kan det være hårfine grenser mellom hva som gir mening og hva som kan uttrykke nesten hva som helst, og ofte synes jeg man treffer ganske bra, men sjelden veldig bra. Men denne gangen synes jeg Ulf Nilseng og Huy Le Vo har skapt noe som i alle fall gir meg mye mening, og når jeg har med meg tematikken i bakhodet, er det lett å se hva de vil peke på, hvilken tematikk de beveger seg innenfor. Å være handler kanskje alltid om å føle tilhørighet eller ikke gjøre det. Og hvert menneske har sin vei til eller fra det å høre til – sitt «noe» som de stadig må bære og trekke og dytte litt på.