A K Dolven i Nasjonalmuseet: Vel verdt å vente på

«It is not so complicated» står det i en av skissebøkene A K Dolven viser i en av Nasjonalmuseets tre lyshaller. Det at ting ikke er så komplisert er en fin påminnelse i møtet med en rikt sammensatt utstilling i mange medier. Jeg både tror og vet at noen kan finne kunsten vanskelig å forstå: Det er minimalt med informasjon i utstillingen, og det kan synes som en blodfattig opplevelse som forutsetter tung, filosofisk ballast.

I virkeligheten er det helt motsatt: Poenget med A K Dolvens utstilling er at den ikke skal analyseres og forstås. Den skal sees og oppleves. Det hjelper selvfølgelig med kunnskaper som utvider og fordyper opplevelsen. Men dette er først og fremst en stillferdig, retrospektiv utstilling som inviterer deg til å synke ned i opplevelsene. Den store variasjonen av synsinntrykk aktiviserer taktile verdier: lyd, lukt og hudkontakt.

Du kan for eksempel legge deg ned på et pledd og se den åtte meter høye projeksjonen av videoen «Ahead» (2008) der fem mennesker løfter og bærer et sjette menneske opp en bratt skråning i dyp snø. Eller du kan kjenne gummilukten når du skyver sperrebåndene til side idet du tar deg inn i den sorte boksen der videoen «The Kiss» (2000) vises med høy teknomusikk. De to filmene kan få deg til å erfare verdien av intimitet, omsorg og offervilje. Kyssets intense opplevelse er en fortolkning av Edvard Munchs berømte motiv, som du kan se en maleriversjon av i Munch-rommet i etasjen under. Der kan du også se «Pubertet» og «Selvportrett med sigarett», to andre Munch-malerier A K Dolven har latt seg inspirere av.