Aksel Hennie og Kaia Varjord fikk gjennomgå da de spilte inn de hardeste voldsscenene i «90 minutter». FOTO: EUFORIA FILM

90 ubehagelige minutter

Da Eva Sørhaug skulle lage film nummer to måtte den være billig å lage og hardtslående.

- Det skjer med de ved siden av deg. På bussen, naboen din. Du kan godt late som at du ikke hører det, at du ikke hører skrikene ved siden av, men de er der. Og en ting er å ringe politiet, men bør vi ikke løftes litt ut? Bli litt større, sier filmregissør Eva Sørhaug.

Hun har regissert spillefilmen «Lønsj», og nå er hennes andre spillefilm «90 minutter», som tar for seg grov partnervold, snart klar for norske kinoer. Folk som allerede har sett den skal ha kommet gråtende ut av kinosalen. Og noen er blitt sinte.

 

Brutalt

- Man kan ikke gjøre noe som er halvveis glemt om en uke. Det handler om å løfte dritten og legge den på bordet og se ordentlig på den, sier hun. «90 minutter» hadde visning i Toronto denne helgen, og 21. september har den premiere i Norge. Vi følger tre menn i de siste 90 minuttene av deres liv. De er svært forskjellige og de 90 minuttene fortoner seg også veldig ulikt for de tre. Men en ting er felles: Deres nederlag i livet går utover deres kvinner. Velkjent er det allerede, selv om filmen ikke har hatt premiere i Norge ennå, at den inneholder sterke voldsscener. En av hovedrollene, Axel Hennie, har allerede uttalt at han regner med å bli spyttet på når han går på gata etter at filmen har hatt visning på norske kinoer.

 

Lange voldsscener

Den er brutal, men det er helt nødvendig, forteller Eva Sørhaug som ble inspirert til å lage filmen av VGs avsløringer om partnervold i 2007 der de skrev at 72 kvinner ble drept av sine menn i løpet av sju år.

- Da jeg skulle lage film nummer to måtte den være billig å lage og hardtslående, sier Sørhaug. Filmen ble laget på kun 20 dager i november i fjor. Og det var 20 intense dager, forteller hun. Særlig skuespiller Kaia Varjord fikk gjennomgå da hun og Axel Hennie spilte inn de hardeste voldsscenene i filmen. Sørhaug har uttalt at det ikke er vits i å lage film hvis ikke den skriker. Det sier hun også når Dagsavisen møter henne. Og filmen skriker lenge av gangen.

- Jeg har fått spørsmålet: «Hvorfor holder du meg i voldssituasjonen så lenge? Du har jo fortalt meg det allerede?» Men det er ikke nok å bare fortelle. Jeg vil at du skal oppleve dette, og kjenne på hvordan det virkelig er, sier Sørhaug.

Hun har allerede vist filmen for flere som forsker eller jobber med partnervold.

- De sier at det kan være mye verre til og med. Det er så ekstremt, sier Sørhaug.

 

Likestilling i praksis

- Dette skjer i et av verdens mest likestilte land, og det er jo nettopp her det ikke burde være slik at kvinner blir drept av sine menn. Jeg mener dette illustrerer hvor langt vi har kommet i likestillingen. Jeg tror det er forskjell på teori og praksis. Og dette er ikke menns feil, sier Sørhaug.

Hun mener det er samfunnsstrukturer som gjør dette, og det er både manns- og kvinnerollen som bygger opp under dette. Dette vil hun ha en debatt om.

- Likestillingsdebatten begynner å bli kjedelig og handler bare om reparasjoner, sier hun.

 

Mannsrollen under press

Det har vært så stort fokus på kvinnerollen, men kanskje det også skulle være mer fokus på mannsrollen, mener Sørhaug.

- Men så kan man si at det har vært nok fokus på mannsrollen og de har så stor makt og alt det der, men det handler ikke om det. Man faller ned i hver sine skyttergraver. Det jeg tror er at vi lever i en patriarkalsk ideologi som alle støtter opp om, og ingen snakker om, sier Sørhaug. I filmen lider en av mennene et økonomisk nederlag, men han tør ikke si noe om dette til noen.

- Menn får den følelsen av at de har sviktet dersom de lider et økonomisk nederlag. Sånn skal det ikke være, og det må være utrolig trangt å være mann med dette presset, sier Sørhaug.

Og det er noe spesielt med menn med hensyn til hvordan de reagerer på ting, mener Sørhaug.

- Snur man på det så gjør ikke damer disse tingene. Damer lar det ikke gå utover familien når de opplever nederlag på samme måte. Jeg viser det ekstreme utfallet, og tenk deg alt som ligger i mellomsjiktet. Det må være en følelse som vi ikke har, og det må handle om kjønnsroller, sier hun. Dette vil Sørhaug ha en debatt om.

- Etter å ha sett filmen håper jeg dette trigger noe i folk som gjør at de snakker mer om det, og utover hvorvidt det skal være mer pappaperm eller ikke. Jeg synes vi snakker så mye om symptomene og ikke den eventuelle sykdommen, sier hun, og hun savner særlig flere menn i denne debatten.

- Jeg lurer på hva de tenker. Jeg er ikke forsker, jeg lager film, men jeg håper vi kan snakke om dette i et større perspektiv når filmen er ute.