Scene

56 vil utdanne seg ved Multinorske

Hele 56 vordende skuespillere med multikulturell bakgrunn må kjempe om fire studentplasser ved den nystartede skuespillerutdanning på Det Norske Teatret.

På West End i London står en ung jente på scenen og synger en av de mest ettertraktede rollene innenfor musikalteater, nemlig Eponine i suksessforestillingen «Les Misérables». Jenta er svart, mens de som spiller foreldrene hennes er hvite. Det må publikum bare godta. Det samme er ikke en selvfølge i Norge.

- Jeg tror vi har et stykke dit, men jeg tror vi kommer dit fortere om vi får skuespillere med interkulturell bakgrunn inn i teatrene, sier Eirik N. Brøyn til Dagsavisen.

De tradisjonelle skuespillerutdanningene i Norge sliter med å få inn nok søkere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Da Brøyn var dekan ved Teaterhøgskolen i Oslo i 2000 var det et tema som ble hyppig debattert. 12 år senere har lite skjedd. Det Norske Teatret valgte derfor å ta saken i egne hender. I samarbeid med Høgskolen i Nord-Trøndelag starter de en egen skuespillerutdannelse for studenter med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.

- Hovedgrunnen til at denne utdanningen har oppstått er at vi ser at rekrutteringen til de tradisjonelle utdanningene ikke er gode nok i et mangfoldsperspektiv. Ensemblene i teatrene representerer det etnisk norske, og speiler ikke samfunnet vi lever i. Jeg opplever at det er et vakuum og at teatrene faktisk er sultne på å få inn skuespillere med annen bakgrunn, sier Brøyn.

Mange søkere

Søknadsfristen til skuespillerutdanningen gikk ut i midten av mars, og nå sitter Brøyn med en bunke med 56 søknader fra 31 jenter og 25 gutter. Søkerne kommer blant annet fra Chile, Gambia, Malaysia, Marokko og Iran. Fire av disse vil få en treårig utdanning etterfulgt av et praksisår på scenen på Det Norske Teatret.

- Det er noe med høna og egget. Hvorfor skal en med ikke-vestlig bakgrunn søke en utdanning som retter seg mot en profesjon hvor det ikke ser ut som det er plass til deg? Og hvordan skal man få disse studentene inn på teatret når det ikke er tilstrekkelig tilstrømning av søkere? Vi håper dette tiltaket skal slå hull på dette problemet, sier Brøyn.

På statsbudsjettet ble den nystartede utdanningen bevilget 750 000 kroner og i fjor kom kulturminister Anniken Huitfeldt til teatret med ytterligere to millioner. Planen er at det til sammen vil være to kull med fire studenter.

- Vår mål er at også de tradisjonelle utdanningene skal få større mangfold i søkermassen. Etter at vi har utdannet åtte stykker, håper vi snøballen begynner å rulle, sier Brøyn.

Kritikk

Selv om de fleste innenfor norsk institusjonsteatret lenge har bekymret seg over et for hvitt teater, var ikke alle like begeistrede for Det Norske Teatrets idé om å lage en egen utdanning for skuespillerspirer med innvandrerbakgrunn.

- Jeg var selv skeptisk i begynnelsen. På en tradisjonell teaterutdanning kunne man aldri laget en egen klasse for dem med innvandrerbakgrunn. Det ville vært uhørt. Men med dette tiltaket håper jeg vi viser teaterets vilje til å satse. Det er et skippertak for å få mangfold i norske teatret, sier Brøyn.

Med seg i planleggingen har han skuespiller David Allen, som selv har ikke-vestlig bakgrunn og er vokst opp i London. Han har hjulpet til med rekruttering og vil være med på gjennomføringen av opptaksprøvene.

- Første gang jeg hørte om det var jeg kritisk. Jeg var redd dette skulle bli et slags B-lag, men etter at jeg så hvor alvorlig teatret tok det sluttet jeg å bekymre meg. Jeg håper studentene som blir utdannet her vil få jobber på bakgrunn av kunnskap og ikke hudfarge, sier Allen til Dagsavisen.

Ufortalte historier

Allen sto på scenen på Nationaltheatret i fjor i stykket «Uskyld» hvor hans spilte en innvandrer. I disse dager står Nader Khademi på scenen på «Torshovteatret» hvor rollefiguren for det meste blir kalt for «pakkis». Brøyn mener det er viktig at skuespillere med ikke-vestlig bakgrunn ikke bare blir brukt i typecastede roller.

- Studentene skal ikke bare få klisjérollene. Sånn skal det ikke være, og slik kommer det ikke til å bli. Det kan jeg nærmest garantere. Samtidig må vi ikke være allergiske mot å typecaste noen ganger. Det finnes mange historier som ikke er fortalt. Nå kan teatrene få den muligheten. Hovedsaken er at det blir et teater som speiler samfunnet, sier Brøyn.

Mer fra Dagsavisen