Kultur

«2xMedea»: Fascinerer oss med all sin gru

Regnet pøser ned på Torshovteatret i en heller ujevn oppsetning av Evripides tragedie Medea med nyskrevet etterspill av Athena Farrokhzad.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«2xMedea»

Av Evripides og Athena Farrokhzad

Regi: Kjersti Horn

Scenografi og kostymer: Sven Haraldsson

Med: Selome Emnetu, Emil Johnsen, Trine Wiggen, m.fl.

Torshovteatret

Medea – barnemordersken. Som dramatisk karakter slutter hun liksom aldri å fascinere oss med all sin gru. Bare denne vinteren viser hovedstadsteatrene to forestillinger basert på Evripides’ klassiske tragedie, og på Torshovteatret settes nå den todelte forestillingen «2xMedea» opp. Først spilles Evripides’ tragedie, deretter, uten pause, følger den svenske poeten og aktivisten Athena Farrokhzads tekst «Moral ifølge Medea», skrevet som en fortsettelse av og avslutning på det opprinnelige dramaet. Og regissør Kjersti Horn jobber denne gangen med de store kontrastene. Mens den første delen spilles med enorm og høylytt aggressivitet, tones det hele ned til det nærmest søvndyssende og langtekkelige i forestillingens andre del. Det er et spennende spenn, men inni alt dette lurer det både gode og mindre gode kunstneriske valg.

Les også: «Vi må snakke om Faust»: En eksplosjon av teatermagi

«2xMedea» beveger seg hele tiden mellom det teatrale og det naturalistiske. Skuespillerne er kledd i parykker og kostymer i grilldressjangeren. De spiser mat fra McDonalds og representerer i sin ytre fremtreden som noen som kunne bodd i en amerikansk trailerpark. Kostymevalget er vanskelig å forstå, men når det sterkt følelsesladde og ekspressive spillet kommer i gang og Evripides’ klare og gode tekst får satt seg i rommet, blir plutselig alt dette ytre ganske likegyldig. Særlig scenene mellom Selome Emnetus Medea og Emil Johnsens Jason er både gripende og hjerteskjærende i all sin voldsomhet. Dette er kjærlighetshat av sterkeste sort som skaper forestillingens virkelig lysende punkter etter en noe uklar start. For ikke å snakke om det forferdelige øyeblikket der Medea dreper sine barn. Flere publikummere velger rett og slett å snu blikket bort.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Øyvind Eide

Les også: «Sporvogn til begjær»: Rapport fra en amerikansk bakgård

Spillet foregår i et stort sirkelformet, grunt basseng som hele tiden fylles med vann som regner og regner og regner ned over skuespillerne i omtrent hele første del. Ikke den mest behagelige spillesituasjonen å vasse rundt der i dyvåte joggesko to timer til ende. Skuespillerne må kjempe i rommet slik Medea må kjempe med kreftene i seg selv. Det er jo et fint bilde. Og er det egentlig regn som faller, eller er det tårer – himmelen som gråter over Medea? For mye effektmakeri blir det derimot når alle dramatiske teaterklisjéer på en gang skal understreke det uhyrlige ved barnemordet. Bøtter med sceneblod, strobelys og røyk fra en røykmaskin toppet med et skrik ute i kulissene. Nesten flaut, så overdrevet er det. Det holder i grunn lenge at vi ikke orker å se den grufulle handlingen.

Les også: Maktmisbrukets sårede ansikt

Så med ett snur det hele, og vi er inne i forestillingens del to, hvor Selome Emnetu har hele scenen alene og fyller den godt. Regnet har stanset, og etter det voldsomme og aggressive går vi over i forestillingens stille rom. Medea reflekterer her rolig over seg selv og over sine handlinger, sin egen moral og verdens moral. Vi møter henne som menneske og mor, men også som karakter og rolle. Hun har, som hun sier, drept barna sine i 2000 år, og hun ser seg som den utvalgte til å bryte all moral. For noen må jo gjøre det. Medea som et mørkt speil for våre egne moralske betraktninger trer frem. Athena Farrokhzads tekst har mange fine vendinger og poenger, men den er full av repetisjoner og altfor lang til at vi orker å henge med hele veien. Emnetu holder en viss energi oppe tross den stille og langsomme monologen, men den er så monoton og repeterende at hennes energi alene ikke holder.

Denne siste delen belyser imidlertid et poeng som jeg tror er noe av grunnen til at teatret igjen og igjen velger å gi oss denne fortellingen. Medea sier: «Det finnes en Moral som sier: «Fordøm henne. (…) Det er en annen moral som sier: Forsvar henne.» Og selv om avslutningen er for langtekkelig, etterlater allikevel denne forestillingen oss med spørsmålet om hvilken stilling vi tar til Medea: Hvilken moral ligger vårt hjerte nærmest?