---
5
ALBUM
Åge Aleksandersen & Sambandet
«Mi reise»
Solregn/Warner
---
Det ligger en oppgjørets time over «Mi reise», det siste albumet Åge Aleksandersen gir ut med Sambandet, som har fulgt han land og strand gjennom snart 50 år. Først en varm takk til alle dem Åge har møtt på «Mi reise», stedene de har vært, historiene som har formet dem og drevet dem videre. Helt til nå. «Livet ditt og kampen din vart te min sang», synger han på tittelsporet som feirer og rocker slik bare Åge kan gjøre når han med bandet i ryggen varsler at nå, «Norge mitt Norge», nå tar de turen igjen. En siste gang.
Det som vil stå igjen fra «Mi reise» er likevel det glødende oppgjøret, raseriet, engasjementet, forbitrelsen, kanskje også bitterheten, selv om noe har mørnet gjennom årene. Det er på disse intense låtene at Sambandet kommer best til sin rett. Med sødme, sting, tyngde og sinne støtter de, skyver, hamrer og jamrer ved Åges side. De maler og slår som en gammel kjent motor som kommer deg i møte, og de kjenner Åges låtunivers til siste betoning. Gitaristene Gunnar Pedersen og Skjalg Raaen, bassankeret Morten Skaget, Steinar Krogstad på trommer, Terje Tranaas på synth.
Les også: Åge Aleksandersen synger ut: – Jeg tillater meg å være rasende
Sambandet står han last og brast, i motsetning til vennen som svek med «bedrag og reinspikka møl». På «Min beste venn» er Åge oppriktig opprørt og uforsonlig. Den som aner sammenhengen skjønner at raseriet brenner like kraftig selv etter flere tiår.
Det meste av det han synger om er kjent fra før, som engasjementet for dem som rammes av krig og konflikt, og hans egen oppvekst. Men aldri før har han i musikalsk forstand gått så tett på oppveksten som i «Gerhardsen kalte meg for kameraten sin».
I både intervjuer og i biografier som «Åge, Terje og æ», har Åge Aleksandersen snakket en hard barndom, hvor taterslekta var årsak til mobbing og utenforskap. I «Gerhardsen kalte meg for kameraten sin», som er pyntet nostalgisk og vakker med Raaens steelgitar og bandets korharmonier, står teksten i mørk kontrast: «En skygge reist med mæ det var min far/han ga mæ den børa som æ alltid bar/aldri ro, alltid angst, aldri fred./Det var Prøysen i barnetimen/redsel i voksentimen». Sjelden har det å vokse opp i et voldelig hjem blitt skildret så treffende og direkte i en sang. Med korte setninger i typisk Åge-stil skildres angsten fra barndommen i Namsos:
«Sønn av en tater, ja alltid et null/med en vakker engel te mor/slagsmål på natta ja kniven var kvass/var så redd æ og min lillebror/i bakgrunn sang Harry Brandelius/heimbrent og avsindig alkorus».
Han slår litt lakonisk fast at selveste landsfaderen, Gerhardsen, sa «han var kameraten min», men det «hjalp itj det». At Åge gir seg selv tilsvar kjenner vi igjen fra for eksempel måten jeg-personen erkjenner nederlag i norsk musikks mest treffende vise om den norske sliteren, «Fire pils og en pizza». Om framtidsdrømmene som brast, men som han ristet av seg i omkvedet «Lite biff og dyr champagne/Men ka gjør no’ det?».
Les også: Hedvig Mollestad Trio er tilbake med nye knivskarpe gitarriff
«Gerhardsen sa …» vil bli stående igjen som en av de sterkeste sangene Aleksandersen har skrevet, og sammen med «Mi reise» resonnerer den med kampsangene som preget karrierevenderen «Levva livet». «Alle teite luftslott du vendte ryggen te/alle vonde løgna, svik og spott og spe/de tomme løftan, om alt som aldri kom», synger han i dag. Han ser dem fortsatt, folkene Åge og Sambandet traff i hjerte og mage i 1984 da han for alvor ble allemannseie med pils og pizza og «Va det du, Jesus?».
Førti år etter går han ingen forsiktige omveier om Jesus. Nå slår han fast at «Gud var ikke der», i Gaza eller Sør-Sudan eller Ukraina. Land eller navn nevnes ikke, men det ingen tvil om hva han synger om. «Ingen kiste ska vær så lita/ingen sorg så vond og stor/ingen handling så avskyelig/gjort av nabo søster og bror», synger han om krigsforbrytelser og overgrep mot sivile. Han har fått med seg Jørgen «Joddski» Nordeng, som rapper like illsint om «barnemorder, usle onde feige krapyl».
At Åge Aleksandersen er så åpenlyst politisk og engasjert på «Mi reise» er på mange vis naturlig, men aldri har det vært viktigere enn i dag. Mye står på spill, og den største fienden er likegyldigheten. Det handler både «Gud var ikke der» og ikke minst «Feigheten» om, den råeste låten på hele albumet, en sinna veps av en rockelåt hvor Åge i særlig grad henvender seg til sin egen generasjon om at de ikke må slutte å bry seg: «Feigheten hviske: glem urett og svik/skyld på din alder din tåpe». Det er Sambandet på sitt beste.
Les også: Daniel Herskedal - mangfoldig musikk for fred
De mest slående tekstene og låtene på albumet er det sterkeste Åge Aleksandersen & Sambandet har utgitt på mange år. De blir også «Mi reise»s største utfordring. De mindre intense låtene, blant dem Ingebjørg Bratland-duetten «Alltid Aldri», en pandemibonuslåt og to sympatiske nyinnspillinger av eldre sanger er isolert sett gode, men blir hvileskjær når Åge Aleksandersen fyrer opp under det personlige og det harmdirrende og politiske.
Men det må sies, en av de mindre slående sangene er blant de aller beste på albumet. Åge har alltid vært åpen om at oppvekst, slit og valg koster, både for han og for andre. Den smektende balladen «Ny dag» er en megetsigende trøste- og inspirasjonsvise om å møte verden på nytt. Hvor man kommer fra når det skjer kan tolkes på mange vis. Og for mange vil «Mi reise» også være som å møte Åge Aleksandersens verden på nytt.
