---
5
FILM
«The Legend of Ochi»
Regi: Isaiah Saxon
USA/Fi./Eng. – 2025
---
«The Legend of Ochi» er en alternativ fabel som virkelig varmer hjertet til oss som vokste opp med Jim Henson-eventyrene «Labyrinth» (1986) og «The NeverEnding Story» (1984), samt filmene Steven Spielberg sto bak på åttitallet. Den er allikevel mer håndlaget kunstverk enn kommersiell familiefilm. Et personlig lidenskapsprosjekt som er nærmere Spike Jonzes «Where the Wild Things Are» (2009) og Benh Zeitlins «Beasts of the Southern Wild» (2012) enn de mange «storøyde barn drar ut på eventyr med en magisk skapning»-filmene som kom i kjølvannet av «E.T.».
«The Legend of Ochi» er en film som kan bli i skumleste laget for sensitive unger, og har her hjemme fått tolvårsgrense for «gjennomgående mørk og truende stemning, og dramatiske scener med utrygge familierelasjoner». Ikke særlig overraskende å oppdage at regidebutanten Isaiah Saxon har stått bak flere visuelt oppfinnsomme musikkvideoer for blant andre Björk og Panda Bear, og drev i flere år et kreativt mediakollektiv som lagde dukkeanimasjoner og dyrket organiske grønnsaker langt ute i Californias Redwood-nasjonalpark.
Saxon utviklet «The Legend of Ochi» i rykk og napp over flere år, og har skapt en innfløkt mytologi som vi bare blir fortalt konturene av. Alt utspiller seg på den isolerte øya Carpathia (spilt inn ved Karpatene i Transilvania og Romania). En rural enklave der tiden nærmest har stått stille i flere hundre år og Škoda-liknende småbiler fra syttitallet står ved siden av høystakker, mens griser snøfter rundt i gjørmete sideveier. Et sted der religiøse fordommer og skepsis mot utenforstående fortsatt står sterkt, og de fleste kler seg som om de kommer rett fra Groruddalen på åttitallet. Den lille befolkningen her lever i konstant frykt for Ochis: monstre som jager i skogen etter mørkets frembrudd og får skylda hver gang buskap, husdyr eller mennesker forsvinner i området.
Denne landsbyen er nærmest selvparodisk østblokk-miserabel, og tolvåringen Yuri er det stikk motsatt av den typen sukkersøte, storøyde barn som normalt befolket åttitallets eventyrfilmer. Ikke minst fordi hun er spilt av tyske Helena Zengel, som gjorde et sterkt inntrykk som temperamentsfullt problembarn i «Systemsprengeren» og Paul Greengrass’ «News of the World». En mutt, lavmælt raring med flatt tonefall og stor sans for death metal, som gjemmer seg inni en skitten, kanarigul boblejakke og subber rundt i Ugg-vinterstøvler.
Hun bor i et lite gårdshus sammen med sin fraskilte pappa Maxim (Willem Dafoe) som gir Ochi-monstrene skylda for at han mistet kona Dasha (Emily Watson). Maxim har samlet en flokk keitete tenåringer fra landsbyen, som han prøver å trene opp til en kampdyktig borgerverngruppe, men som jente er Yuri pent nødt til å vente i bilen med bestefars tollekniv mens gutta boys drar på jakt.
«Warfare» på kino: Krig er helvete
Vi oppdager tidlig at disse udyrene ikke er mytologiske fantasifostre. De ser ut som en blanding av silkeaper, fargesprakende gorillaer og forvokste Mogwais, som fort kan bli aggressive hvis de føler seg truet. Mens Yuri sendes ut i skogen for å sjekke dyrefellene finner hun en liten Ochi-unge med skadet pote, som er etterlatt alene og freser som en illsint kattunge. Alt forandrer seg etter at hun forteller den: «ikke vær redd, jeg kommer ikke til å gjøre deg vondt». Det blir starten på et vakkert vennskap og farefullt eventyr, der Yuri drar ut på langtur i den tåkete fjellheimen for å gjenforene denne nusselige krabaten med sin mor - vel vitende om at hun kan bli flerret i filler så fort hun entrer deres territorium. Rett i hælene kommer pappa Maxim og hans skyteglade barnesoldater, som akter å «redde» Yuri og ta henne trygt hjem igjen.
«The Legend of Ochi» har flere av de stereotypiske elementene til familiefilmene Isaiah Saxon forelsket seg i som barn, men de er satt sammen på en måte som føles frisk og annerledes. Atmosfæren er litt trykkende, musikksporet full av skranglete blåseinstrumenter og rollegalleriet befolket av værbitte eksentrikere. Isaiah Saxon forteller en historie om empati, dyrevern og pasifisme, men dette er til dels også en melankolsk fabel om å være skilsmissebarn, der hjelpeløse foreldre gjør så godt de kan med dårlig ballast og prøver å skjerme ungene sine mens de tar helt håpløse avgjørelser. Willem Dafoe er selvfølgelig et høydepunkt her.
Les også: Fransk osteromantikk i «Den grønne dalen»
Ting blir i overkant sakralt og tårevått mot slutten, men «The Legend of Ochi» gjør seg fortjent til de sterke følelsene fordi filmen som helhet er så stanakket usentimental. I likhet med de beste familiefilmer med lang levetid vil neppe «The Legend of Ochi» ha den største appellen blant de rastløse ungene filmer opprinnelig er myntet på. Til gjengjeld vil den nok treffe sine utvalgte skikkelig hardt, og bli den typen personlig favoritt som etterlater et uutslettelig inntrykk. En fremtidig klassiker!
