---
Sakprosa
Caroline Darian
“Jeg kaller deg ikke lenger pappa: Familietraumet som rystet en hel verden”
Oversatt av Henninge Margrethe Solberg
Cappelen Damm forlag
---
Rapportene fra rettssaken sjokkerte folk langt utover Frankrikes grenser: En mann sto tiltalt for å ha dopet ned sin egen kone og for å ha voldtatt henne mens hun var bevisstløs.
Mannen hadde også invitert flere titalls andre menn til å forgripe seg på henne. Overgrepene hadde skjedd mange ganger, over minst åtte år. Bilder og filmer av voldtektene hadde ektemannen lagt ut på internett.
Midt i det hele, med hodet hevet og navnet offentlig: Gisèle Pelicot. Offeret.
Nå er boka som datteren skrev om marerittet kommet i norsk oversettelse.
Datteren heter Caroline Darian. Hun har skrevet boka i dagboksform.
Første innlegg er datert dagen før moren hennes ringer hjem til henne for å fortelle at “noe har skjedd med pappa”, med Dominique Pélicot. Siden det er 2. november 2020, midt i pandemien, frykter datteren umiddelbart at han er innlagt med korona.
Det er verre. Mye verre.
Dominique ble tatt på fersken idet han filmet opp skjørtet på tre kvinner. De anmeldte, og som del av etterforskningen tok politiet beslag i mannens mobil og pc. Der fant de over 20.000 bilder og filmer, og en masse beskjeder i lukkede nettforum som forklarte hva de så på: At Dominique gjennom flere år jevnlig hadde dopet ned sine kone og voldtatt henne. Han hadde også budt henne fram til andre menn. Minst 53 menn tok imot tilbudet.
Moren ringer selv til datteren og forteller: “Faren din har dopet meg ned med sovemedisin og angstdempende midler”. Datteren reagerer på eneste mulige måte: “Men mamma, hva i alle dager er det du sier?”
Moren utdyper resten, i enkle og presise detaljer. Datterens verden raser i sammen.
Samtidig begynner ting å falle på plass. Morens anfall av hukommelsestap. Hvordan hun ofte, helt uten forvarsel, kunne virke så søvnig og forvirret. Uroen. Angsten. Problemene med underlivet.
Politiet er taktfulle. De holder tilbake de verste bildene, viser bare nok til at ingen skal kunne være i tvil om hva som har foregått.
Da de i tillegg avslører at Dominique også har fotografert en sovende Caroline og delt bildene på nettforum, får uhyggen enda et nivå: Har han også forgrepet seg på henne? Og fins det andre offer der ute? Ja. Blant annet i den utvidede familien.
Caroline Darians bok følger mor og datter og menneskene rundt dem tett gjennom vinteren 2020, fra politiet kontaktet dem med alt de hadde funnet ut og Dominique blir fengslet. Enkelt og liketil, uten språklige fiksfakserier, skildrer Darian møter med politietterforskere og advokater, samt hvordan ulike familiemedlemmer takler situasjonen ulikt og i utakt.
Selv brøt hun med faren umiddelbart. Hun er aldri i tvil om at han er skyldig, og fortviles av at moren i starten kan virke tilbøyelig til å bortforklare og dempe farens forbrytelser.
Sorg, sinne og alle følelsene imellom skildres i klartekst, men uten ekstra drama. Det trengs ikke. Gode minner fra en barndom med en pappa som opplevdes trygg og snill er besudlet av vissheten om hva han egentlig drev på med.
Målet er ikke bare egenterapi. Caroline Darian er skeptisk til det hun opplever som medias grafsing. Usikker på hvor åpen hun orker å være. Men hun forteller likevel, fordi hun er opptatt av sak: Hun peker på at det er for få kvinnehus som fungerer som voldtektsmottak i Frankrike.
Mørketallene er store. Ikke minst fordi voldtektsmannen ofte er en offeret kjenner.
Og, enda viktigere: Hun er opptatt av å informere over hvor utbredt det faktisk er å bruke ulike legemidler for å dope ned noen mot deres vilje, for så å forgripe seg på dem.
Mange har hørt om “voldtektsdopet” GHB. Men sovemidler, allergimedisiner, opioider og lignende brukes minst like ofte. Mørketallene er store. Ikke minst fordi voldtektsmannen ofte er en offeret kjenner. En ektemann, en kjæreste eller noen hun selv valgte å bli med hjem fra byen, fra festen, fra date-stedet.
Mistanken er liten, og skammen desto større dersom hun likevel oppdager at han har knust piller i drinken og tatt seg til rette idet hun lå der helt eller halvt utslått. Darian startet en informasjonskampanje om ufrivillig neddoping. Den har allerede hatt politiske og praktiske konsekvenser i Frankrike, der også andre ofre i andre saker har fått mot til å stå fram.
Caroline Darian avslutter boken med et etterord fra 2024, skrevet idet rettssaken mot Dominique skal ta til. Saken gikk for åpne dører. Gisèle Pelicot ønsket det. Interessen enorm, fra fransk og internasjonal presse.
“Å være både offerets og overgriperens barn er en dobbel byrde”, skriver Darian.
Hun vil at han skal dømmes. Men hun sørger fortsatt tapet av en far. Gruer seg til rettssaken, og til utfallet. Men aller mest hyller hun moren, Gisèle Pelicot, for motet.
Boka avsluttes før den fire måneder lange rettssaken, som gikk fra september til desember 2024.
Å være både offerets og overgriperens barn er en dobbel byrde
— Caroline Darian, datter av Gisèle Pericot
I dag vet vi at Dominique Pélicot ble funnet skyldig på alle punkter han sto tiltalt for, og dømt til 20 års fengsel. Totalt ble 51 menn dømt for voldtekt eller forsøk på seksuelle overgrep.
“Det er ikke vi som skal føle skam, det er dem” uttalte Gisèle Pelicot da dommen falt. For det hylles hun som en helt, og som et feministisk ikon. “Mamma føler seg fri”, skriver Darian, og “hun slipper ikke tak i hånden min”.
Les også: Gisèle Pelicot: Voldtektsofferet som ble en helt
