---
5
FILM
«Warfare»
Regi: Alex Garland og Ray Mendoza
USA/England
---
Tilbake i 2012 ble actionthrilleren «Act of Valor» sneket ut på strømmemarkedet her hjemme, skapt i nært samarbeid med den amerikanske marinen og med ekte US Navy SEALs-soldater i hovedrollene. Målet var å skildre militærmakten fra innsiden, på en måte som behaget både soldatene, republikanske kjernevelgere og Pentagon. Resultatet ble et rent amerikansk propagandaprodukt med stålfokus på broderskap, heltemot, gudstro, konservative familieverdier, country-ballader og nesegrus patriotisme.
Ingen stor overraskelse at «Act of Valor» senere ble flittig benyttet som en rekrutteringsfilm for SEAL-spesialstyrkene, eller at den ble en betydelig kassasuksess i USA. En hul maktfantasi strømlinjet for det som noen år senere skulle bli MAGA-horden, og om ikke annet et skikkelig innsiktsfullt innblikk i disse folkas subjektive selvbilde. Tretten år senere tar nå den britiske auteuren Alex Garland tak i dette temaet, i samarbeid med regidebutanten Ray Mendoza. Sistnevnte var ansatt som militær rådgiver både på «Act of Valor» (der han dessuten debuterte som skuespiller) og Garlands profetiske fremtidsvisjon «Civil War» (2024). En tidligere Navy SEAL og Irak-veteran, som rekonstruerer en traumatisk episode han personlig opplevde under sin tid utstasjonert i Ramadi-provinsen i 2006.
Les også: Fransk osteromantikk i «Den grønne dalen»
«Warfare» er dermed et interessant tankeeksperiment. Hva om en film som «Act of Valor» ikke var skapt av testosteronfylte kjøtthoder, men av en intellektuell liberaler og en mer livserfaren krigsveteran? I motsetning til teamet bak «Act of Valor» har Garland null tålmodighet med flaggveiving, patriotisk machoposering eller republikansk krigshauk-militærpropaganda. Hans eneste mål er å gjenskape disse hendelsene så autentisk det er menneskelig mulig å gjøre innenfor rammen av en spillefilm, uten å dramatisere, overdrive eller ta seg noen kreative friheter for å strømlinjeforme handlingen.
Garland tilnærmet seg denne oppgaven som en journalist: hver eneste detalj i filmen er basert på intervjuer med soldatene som overlevde dette angrepet, de deltok i utarbeidingen av manuset og stilte opp som rådgivere under innspillingen. Alt i et målrettet forsøk på å simulere hvordan det kan oppleves å ta del i en krigshendelse som dette fra innsiden. Ikke uventet: en dypt stressende, ekstremt intens og desorienterende påkjenning. «Warfare» utspiller seg i realtid i løpet av halvannen time, som vil bli de lengste nitti minuttene du opplever på kino i år. Vi kastes rett tilbake til 19. november 2006, mens de unge soldatene i US Navy SEALS-troppen Alpha One pumper seg opp med den sexy aerobics-musikkvideoen til Erik Prydz-klassikeren «Call on Me». Som man gjør.
Deretter sniker de seg ut i nattens mørke til et anonymt boligfelt i Ramadi, og tar kontroll over en to-etasjers bygning for å overvåke området. De livredde beboerne stues sammen på et soverom mens soldatene slår inn murveggen til andre etasje, og belager seg på en lang dag med rastløs venting. Snikskytteren Elliott (Cosmo Jarvis) overvåker aktiviteten på gårdsplassen via et hull i veggen, mens flere irakiske menn skuler mistenksomt mot bygningen.
Co-regissør Ray Mendoza er portrettert av D’Pharaoh Woon-A-Tai: en kompetent sambandssoldat som har ansvaret for å videreformidle overvåkningsinformasjonen til sine overordnende. Løytnant Macdonald (Michael Gandolfini) koordinerer luftangrep, og ser på satellittovervåkningen av nabolaget at stadig flere menn nærmer seg. Ansvarshavende offiser Erik (Will Poulter) begynner å mistenke at troppen befinner seg midt i skuddlinjen for et al-Qaida-angrep, før en granat plutselig slenges inn gjennom vinduet.
Deretter treffer dritten vifta i full kraft, og situasjonen detonerer i et eksplosivt mareritt som etterlater flere hardt såret. SEAL-teamet er omringet av fiender, luftstøtten forsvinner og de eneste soldatene som kan bistå dem er låst i egne skuddvekslinger. De unge soldatene reagerer veldig forskjellig på denne overveldende krisesituasjonen; noen går umiddelbart inn i kampmodus. Andre friker ettertrykkelig ut, blir sjokkskadet, katatoniske eller skjelver så fryktelig at de er ute av stand til å feste årepresse på sårede soldater som står i fare for å blø i hjel mens de skriker ukontrollert av smerte.
Idealer som heltemot og patriotisme er absurde tanker i en situasjon som dette, der alt dreier seg om å overleve og i hvor sterk grad treningsinstinktene tar kontrollen. Så godt som alt utspiller seg inni eller rett utenfor huset, og «Warfare» plasserer oss midt i dette uoversiktlige kaoset mens situasjonen går fra ille til så mye verre. En essensiell årsak til at filmen blir så effektiv er det Oscar-verdige lyddesignet; som er så skarpt modulert og blir så overveldende at jeg i enkelte scener var på nippen til å dytte fingrene i ørene – noe jeg aldri kan huske å ha opplevd før.
Les også: «Vermiglio» er som et postkort fra en tapt tid
Fremfor å skildre alt med dokumentarisk hyperrealsime har Garland og Mendoza isteden valgt å bygge opp «Warfare» av impresjonistiske detaljer, subjektive sanseinntrykk og gjenskapte minner av traumer som ligger tjue år tilbake i tid. Panikk, dødsfrykt, smerter, lemlestelser, sprutende blod, psykologiske skader, skrik og varige arr på sjelen. Krigføring som helvete. Enkelte vil sikkert reagere på at Garland og Mendoza holder seg politisk nøytrale, og ikke tar et klart standpunkt om Irak-krigen i noen retninger (i motsetning til for eksempel Brian De Palmas kontroversielle «Redacted» fra 2007).
Men formålet med «Warfare» er å simulere opplevelsen av å være fanget i en krigssituasjon, ikke årsakene bak den. Å unngå et politisk standpunkt kan oppfattes som et standpunkt i seg selv: hvis «Warfare» dreide seg om en russisk tropp fanget bak fiendens linjer i Ukraina, eller israelske soldater i Gaza, da kunne ingen forholde seg ideologisk nøytralt til hendelsene. Men i likhet med «Civil War» dreier ikke «Warfare» seg om å politisk ideologi, og utforsker isteden situasjonen på bakkeplanet etter at de politiske avgjørelsene allerede er tatt. Om dem som bli belastet med konsekvensene, og må betale prisen for disse avgjørelsene.
Jeg vet ikke om «Warfare» strengt tatt kvalifiserer som en antikrigsfilm - men er sikker på at hvis den amerikanske marinen viste «Warfare» istedenfor «Act of Valor» til alle som vurderer å la seg innrullere i SEAL-spesialstyrkene, da ville det gått drastisk ut over rekrutteringen. Etter å ha saumfart Reddit har jeg sett flere kommentarer fra drevne krigsveteraner, som hevder at «Warfare» skildrer krigssituasjoner akkurat sånn som de selv opplevde dem – og samtidig advarer andre Irak-veteraner om at filmen kan trigge posttraumatiske stresslidelser. Ta det som en skarp advarsel, eller varm anbefaling.
