---
4
FILM
«Den grønne dalen»
Regi: Louise Courvoisier
Frankrike – 2024
---
«Den grønne dalen» ble tildelt Don Quixote-prisen under Tromsø Internasjonale Filmfestival tidligere i år, og fikk Un certain regard-ungdomsprisen under fjorårets Cannes-festival. Etter alle målestokker burde dessuten filmen ha fått en æresmedalje både fra det franske jordbruksdepartementet og alle osteprodusentene i Juradalen. Alt er spilt inn på location i Øst-Frankrikes Bourgogne-Franche-Comté, rett ved grensen til Sveits.
Langfilmdebutanten Louise Courvoisier vokste opp på en gård i denne regionen, der hun fortsatt lever som deltidsbonde (nei, til tross for etternavnet lager hun ikke konjakk). Målet var å skildre hverdagen til ungdommene hun vanket sammen med her i oppveksten, som ikke helt passer inn i klisjeene om rural idyll. Courvoisier har fylt opp rollelista med unge amatører fra området, flere av dem med bred erfaring innen jordbruk. Ingen stor overraskelse å oppdage at Courvoisier er en stor fan av Ken Loach: hun deler mye av hans humoristiske humanisme og autentiske miljøskildringer, men fint lite av hans sosiale eller politiske engasjement.
«Den grønne dalen» er mer opptatt av å la oss oppleve den sommervarme landsbygda og fange opp den rastløse, ungdommelige energien uten føringer eller fordømmelse. Den attenårige hovedpersonen Totone (Clément Faveau) er forfriskende amoralsk uten å miste sympatien vår, og filmen som helhet slett ikke så kjøkkenbenk-miserabel som man kan mistenke i opptakten. «Den grønne dalen» er litt av et familieprosjekt: regissørens bror Charlie og mor Linda komponerte filmmusikken, søsteren Ella stilte opp som setdesigner, mens broren Pablo bygde settene.
Dette er dessuten den første filmen jeg kan huske å ha sett som gir oss en bra innføring om utfordringene med å produsere hjemmelaget Comté-ost, noe som burde være en ekstra bonus for alle osteskaller der ute. Det er hva ivrige fans av ost kaller seg, hvis jeg ikke tar helt feil.
Les også: «Vermiglio» er som et postkort fra en tapt tid
Da vi først møter Totone er han i ferd med å drikke seg dritings under en kvegauksjon, mens han lar seg presse av kompisene til å kle seg kliss naken på disken til ølserveringen. Senere sjekker han opp den lokale Aurore (Lorelei Vasseur), men er for full til å få fres på potensen og ender opp med å bli hentet av sin enslige pappa (Damien Bilon). Faren driver en liten meierigård i Juradalen, men Totone kunne ikke være mindre interessert i å hjelpe til med arbeidet. Han gir inntrykk av å være en skikkelig føkkup som drikker for mye, har et hissig temperament og er mest opptatt av å dra fra den ene bygdefesten til den neste sammen med de tilsvarende retningsløse bestekompisene Jean-Yves (Mathis Bertrand) og Francis (Dimitry Baudry).
Totone ser ut til å følge i fotsporene til sin pappa, som selv sliter med alkoholproblemer og vi ser sjangle rundt uten sko foran sønnen på en lokal festival mens han snøvlende prøver å synge karaoke. Deretter fyllekjører faren hjem, krasjer rett inn i et tre og etterlater Totone helt alene sammen med den sju år gamle søsteren Claire (Luna Garret). Det er et ansvar han så definitivt ikke er rede for, men Totone gjør sitt ustødige beste. Står opp i skumringen med iltre tømmermenn, mens han kjører en meieribil for å supplere de lokale gårdene med melk, før han kjører lillesøsteren til skolen på scooteren sin. Selger det han kan av farens gårdsredskaper for å holde dem flytende, blir grisebanket av gjengen til Cyril (Armand Sancey Richard), den ufyselige sønnen til meieriets eier. Ikke helt ubegrunnet, med tanke på at Totone sjekket opp Cyrils kjæreste - og deretter knuste en ølflaske i bakhodet hans.
Les også: «Siste kapittel» på NRK: Fortsatt dødelig sjarmerende
Totone er på bar bakke med en lys idé og pågangsmot. Vinneren av den årlige Comté-ostekonkurransen blir belønnet med 30.000 euro, så han bestemmer seg for å ta i bruk det som er igjen av farens meieri til å lage prisvinnende ost. Kompisene og lillesøsteren Claire stiller opp for å hjelpe til med osteproduksjonen, og til dette formålet trenger han områdets beste melk, som kommer fra gården til den barduse raringen Marie-Lise (Maïwène Barthélemy), som er på omtrent samme alder som Totone og søsteren til hans store rival Cyril. Planen er at Totone distraherer Marie-Lise mens kompisene hans nasker litt melk, men opplegget blir mer komplisert etter at de innleder et forhold.
Comté-ost har blitt produsert i disse traktene i over tusen år; årlig produseres det over 65.000 tonn av denne osten, og det selges over 1.6 hjul. Comté er den mest solgte franske osten på verdensbasis, så dette er dette er big business. Å lage prisvinnende gourmet-ost etter å ha sett et par YouTube-guider er dermed litt mer komplisert enn Totone tror, og en mer kommersiell anlagt film ville sikkert ha benyttet dette utgangspunktet til å fortelle en oppløftende underdog-historie om en gjeng ungdommer som trosser alle odds og går til topps i ostekonkurransen.
Louise Courvoisier er imidlertid veldig bevist på at Totones høytflygende ambisjoner ikke er særlig realistiske, og sørger istedenfor at hans personlige triumfer sirkler rundt personlig vekst og ansvar. Den fremste årsaken til at «Den grønne dalen» fungerer er hovedrolleinnehaver Clément Faveau, som til daglig jobber på familiens hønsegård og hadde null erfaring som skuespiller før Courvoisier overtalte ham til å stille opp i filmen. Han er i likhet med de fleste foran kamera veldig naturlig og troverdig. Jeg kan ikke påstå at «Den grønne dalen» scorer særlig høyt som historiefortelling, men den er lett å like og veldig overbevisende som sommervarm miljøskildring.
