---
ROMAN
Édouard Louis
«Monique flykter»
Oversatt fra fransk av Egil Halmøy
Aschehoug
---
Som alltid blander Édouard Louis det personlige og intime med refleksjoner over politikk og litteratur. En sterk mikstur som gir romanene hans et slektskap med pamfletten. Rapporter fra det andre Frankrike, fra arbeiderklassen der Louis vokste opp, men vokste fra.
Nå er han en av Frankrikes viktigste litterære stemmer. Enda en gang skriver han om sin egen mor og hennes kamp for frihet og uavhengighet. I «En kvinnes frigjøring» som kom for tre år siden fortalte han om morens reise til Paris, vekk fra ektemannen gjennom 20 år, som hun hadde giftet seg med som 17-åring, og fått fem barn med.
Blant dem forfatteren Édouard Louis, som brakdebuterte som bråmoden 24-åring med den selvbiografiske «Farvel til Eddy Bellegueule» i 2014. Der skildrer han en fransk klassereise som vakte voldsom oppsikt i hjemlandet, men også i andre land etter hvert som boka ble oversatt.
I stadig nye romaner har han hentet fram dette selvbiografiske stoffet. Han har skrevet med brutal åpenhet om sin egen familie og sin egen reise inn i den franske, litterære eliten. Familien bodde i en liten landsby i Picardie nord i Frankrike. Faren ble skadet i en arbeidsulykke allerede som 35-åring, men ble etter en tid som trygdet tvunget til å ta seg jobber som bare forverret tilstanden hans.
Les også: Verden står i brann, og vi koser oss med skrekk og død. Bernard Minier vet ikke helt hvorfor
Moren Monique hadde verken penger, utdannelse eller jobb. Bundet av fattigdom og av en ektemann som tyranniserte både sin kone og resten av familien, var flukt en umulighet. Etter 20 år i ekteskapet klarte hun likevel å komme seg til Paris og bosette seg i en portnerbolig sammen med en ny mann. Også hjulpet av sønnen, som nå var blitt en kjent forfatter.
Men det skal vise seg at hun er gått fra en tyrannisk mann til en annen. Og denne andre er enda verre. For han drikker mye mer enn den første.
Den lille romanen åpner med en telefonsamtale der moren gråter i telefonen. Hun forteller om en uholdbar hverdag, om en mann som drikker og skjeller henne ut. Den da 28-årige sønnen og forfatteren sitter i Athen og skriver. Fortvilet forsøker han å hjelpe henne ved å oppfordre henne til å flykte til hans tomme leilighet i Paris. Der kan hun bo midlertidig inntil det kan ordnes med et nytt bosted.
Mye av romanen handler om disse praktiske gjøremålene, om bestilling av flyttebil, søking etter et nytt sted å bo, og den ubehagelige turen tilbake til denne andre mannen for å hente klær og møbler. I disse konkrete detaljene ligger mye av romanens kvalitet og originalitet.
Les også: Blodig og brutalt? Vår anmelder er begeistret (+)
Édouard Louis som sønn og forfatter
Édouard Louis viser fram de håndfaste bevisene på hva en kvinnes flukt koster, hva den krever av penger og støtte. Her kommer den klassebevisste forfatteren til orde. Nok en gang kan han vise fram den ødeleggende kombinasjonen av tyrannisk maskulinitet og fattigdom – og konsekvensene den får for en kvinne. I dette tilfellet hans egen mor. Han bruker Virginia Woolf og hennes klassiske skrift «Et eget værelse» til å belyse og underbygge problemet. Trist nok er det nøyaktig det samme hans egen mor trenger for å føle seg fri – et rom, nøkler og penger, som forfatteren Woolf trengte 100 år tidligere.
Det er mange fine øyeblikk med originale observasjoner og refleksjoner i denne lille romanen. Som når forfatteren, som også er sønnen, står utenfor leiligheten der moren har bodd med sin drikkfeldige partner og plutselig får øye på denne mannen som har gjort livet så vanskelig for henne. Til sin egen forbløffelse kjenner han verken på hat eller raseri. Men slås av hvor ynkelig denne mannen ser ut, hvor stakkarslig. Sønnens raseri fordufter. Og et spørsmål trenger seg på, hvordan kan en så ynkelig mann stå for en så ødeleggende undertrykkelse?
Les også: Tid er tilfeldig og mennesket et glitrende mysterium i Samantha Harveys vakre Booker-vinnende bok
«En kvinnes frigjøring»
Forfatterens svar er gjenkjennelig fra tidligere bøker: Kanskje var denne mannen et produkt av flere sammenfattede omstendigheter han ikke hadde kontroll over, knyttet til oppdragelse, samfunnsklasse, maskulin dominans. Av samme grunn opplevde han kanskje moren sin som slem i barndommen. Ja, han erkjenner mye av det han ikke forsto og som han nå føler skam over. «Skam er også en form for hukommelse», hevder forfatteren.
Édouard Louis avslutter romanen sin med en rørende gest til moren sin. Han inviterer henne til en teaterforestilling i Hamburg der hun får se seg selv fremstilt på scenen, og etterpå kan motta applaus fra scenekanten sammen med sin sønn. Teatret har dramatisert «En kvinnes frigjøring». For første gang kjenner den undertrykte på følelsen «å være viktig». Édouard Louis koster på seg en lykkelig slutt, som i eventyret.
Les også flere forfatterintervjuer, bokanmeldelser og litteraturnyheter på Dagsavisens boksider
