Verdenskunstner på hodet
---
UTSTILLING
Georg Baselitz
«Med begge bena først»
Munchmuseet, Oslo
Til 4. mai
---
Få kunstnere er så konsekvent særegne som tyskeren Georg Baselitz. Han maler alt opp ned. Det spesielle grepet har gjort ham verdensberømt. Vi er ikke vant til å få slike kunststjerner til lille Norge, og det er grunn til å sette kryss i taket når Munchmuseets kurator Jon-Ove Steihaug har kunnet lage en stor, retrospektiv utstilling i samarbeid med kunstneren. Utstillingen «Med begge bena først» er inne i sine siste uker. Utstillingen gir god oversikt over en imponerende karriere, og den legger spesiell vekt på hans store fascinasjon for Edvard Munch. Den kostelige historien om det som skjedde da han besøkte Munchmuseet første gang, er verdt besøket alene. Jeg har vært begeistret for kunsten hans i fire tiår, og utstillingen byr på en god og bred presentasjon av en fascinerende kunstnerisk utvikling. Det eneste jeg savner er en bedre fortelling om bakgrunnen for at han begynte å male opp ned i 1969.
Hva var det med hans tidlige utvikling og reaksjonen på delingen av Tyskland som skapte denne opprørstrangen? Hans opplevelse av de store samfunnsomveltningene som kom i den nære etterkrigstiden er en fortelling i seg selv. Spørsmålet blir nevnt, men det er gjemt bort i en historisk beretning som mange vil gå forbi fordi den er plassert langt inne i utstillingen. Jeg anbefaler deg å stoppe opp, lese og reflektere. Disse opplysningene er en god ballast å ha med deg når du studerer kunsten.
Les også: Myndin Nerdrum: Sårbarhet i klassisk innpakning
Skarpt observert byliv
---
UTSTILLING
«Framed – Amerikansk storbyfoto 1907–2012»
Lillehammer kunstmuseum
Til 20. april
---
Fotografiet ble funnet opp i Europa, men utover i det 20. århundret tok amerikanerne en ledende rolle. Nå kan du se hvorfor i Lillehammer kunstmuseum, der de er inne i siste uke for utstillingen med Sparebankstiftelsen DNBs samling av ikoniske fotografier. «Framed» konsentrerer seg om amerikansk storbyfotografi fra New York, Los Angeles, Chicago og San Francisco, og de fengende motivene står i kø. Bildene spenner over et helt århundre, fra klassiske legender som Berenice Abbott, Dorothea Lange, Edward Steichen og Edward Weston til mer moderne fotografer som Diane Arbus, Richard Avedon, Bruce Davidson og Ruth Orkin.
Fotografene som vises i denne utstillingen har bidratt til å forme vår oppfatning av et moderne liv. Ofte portretterer fotopionere enkeltmennesker eller små grupper langs fortauet, på den hårfine grensen mellom det offentlige og det private. Interaksjonen med byen formidles gjennom gjensidige blikk og speilinger i et psykologisk og sosialt samspill mellom fotograf, by og samfunn. «Framed» byr på visuelle nytelser som kan invitere deg til å reflektere over livets skjøre mangfold.
Les også: Fargefest på Munchmuseet med Kiyoshi Yamamoto
Bare never
---
UTSTILLING
Marianne Heske
«Never»
QB gallery
Til 27. april
---
Så enkelt kan det gjøres. Marianne Heske har laget en kunstinstallasjon i QB gallery med en hel vegg dekket med store neverflak av mer enn hundre år gammel never. Never er barken på bjerk, og tradisjonelt er den blitt brukt til å fyre bål, lage bruksgjenstander og til å tette tak. Neveren stammer fra gården i Tafjord på Vestlandet der Heske hentet Gjerdeløa i 1980. Da hadde de oppbevart neverhaugen i flere generasjoner, og Heske har hatt barken liggende i nærmere 50 år.
Galleriet er stengt i påsken, men det er åpent til og med helgen etter påske. Det er mulig å se utstillingen gjennom vinduene mot Bygdøy allé. I tillegg til vegginstallasjonen viser hun en samling bjerkestammer som har falt i skogen. Hun har plastret og bandasjert stammene, kanskje som et uttrykk for bekymring for vår (les: menneskets) behandling av naturen? Jeg mener at de bandasjerte trærne grenser til det banale, men neverinstallasjonen, som oppleves best på nært hold, har en kraft som beveger. Jeg synes den er utrolig vakker, og den åpner for perspektiver som spiller på tid, natur, miljø og klima. Pluss estetikk og komposisjon. Mange vil oppleve at dette er konseptkunst med tankekraft.
Les også: William Heimdal på Fineart - Opp som en bjørn
Klassisk så det holder
---
UTSTILLING
Kai Nielsen
«Født av hverdagen»
Vigelandmuseet, Oslo
Til 18. mai
---
Klassisk figurativ kunst er veldig mye mer enn Nerdrum-klanens tolkning av begrepet. Danske Kai Nielsen (1882–1924) tilbyr et alternativ med sin «naturalistiske» kunst. Nå vises hans frodige skulpturer på Vigelandmuseet. Selv om navnet ikke er spesielt kjent i Norge, kan det godt være at du vil nikke gjenkjennende til hovedverket «Vandmoderen»: Hvis du har vært på Henie Onstad kunstsenter kan du vanskelig ha unngått å ha sett bronseutgaven av skulpturen i parken vis-à-vis inngangen.
Begrepet «naturalistisk» er satt i anførselstegn etter Nielsens egen anvisning. Han så sitt realistiske uttrykk som et alternativ til de mange ismene som vokste frem i samtiden. Han ville lage kunst basert på det han opplevde i hverdagen, og han brukte humor for å sparke mot idealiserte og abstrakte fremstillinger. Nielsen var tett knyttet til Norge, både gjennom ekteskapet med maleren Yanna Lange Kielland Holm og gjennom flere utstillinger og oppdrag fra prominente personer.
Les også: Lars Elling smir mens jernet er varmt
Sosialt engasjerende kunst?
---
UTSTILLING
Charlotte Posenenske
«Installation views»
Haugar kunstmuseum, Tønsberg
Til 27. april
---
Hva er det som gjør dette til kunst? Mange vil stille spørsmålet når de får se bilder av Charlotte Posenenskes skulpturer i Haugar kunstmuseum. De ligner forbausende mye på ventilasjonsrør, og det er naturlig å spørre hva det er som gjør dette til kunst? Andre kunstverk kan få deg til å tenke på krigen i Ukraina: De er satt sammen av gule og blå elementer akkurat som i det ukrainske flagget.
Men den forbindelsen er definitivt noe vi finner på, for Charlotte Posenenske kan umulig ha forholdt seg til Russlands aggressive krig: Den tyske kunstneren levde fra 1930 til 1985. Så da må vi lete andre steder, og Haugars begrunnelse for å trekke frem kunstneren ligger i det at hun er glemt. De mener hun kan stilles på linje med berømte minimalister som Donald Judd og Sol LeWitt, som hun ble stilt ut sammen med på 1960-tallet. Oppveksten under andre verdenskrig, hennes jødiske bakgrunn og politiske overbevisning gjorde at hun trakk seg fra kunstlivet til fordel for sosiologien. Utstillingen går inn i sine siste uker, og spørsmålet er om det får flere til å fatte interesse for en utstilling som kan synes tørr og teknisk? Posenenske ønsket i hvert fall å lage sosialt engasjerende kunst med rimelige virkemidler og materialer, og målet var at kunsten skulle vekke oss.
