---
5
FILM
«Sinners»
Regi: Ryan Coogler
USA – 2025
---
Regissør Ryan Coogler ser ut til å ha cashet inn all goodwill fra kassasuksessene «Creed» (2015), «Black Panther» (2018) og «Wakanda Forever» (2022) på dette ambisiøse lidenskapsprosjektet. En særegen sjangerblanding med et budsjett på rundt en milliard kroner og steng «R»-aldersgrense i USA, spilt inn på Ultra Panavision 70mm og IMAX-formatet. Jeg har vanskelig for å forestille meg at noe sånt som dette kunne ha blitt laget under normale omstendigheter: en musikalsk periodedrama-skrekkfilm om rasesegregering, kulturell identitet, blues, smuglersprit og… vampyrer, som til tider minner om HBO-serien «Lovecraft Country», Robert Rodriguez’ «From Dusk till Dawn» (1996), OutKast-musikalen «Idlewild» (2006) og en ide Jordan Peele kanskje kunne ha kommet opp med under en fuktig rotbløyte sammen med André 3000.
Etter alle normale målestokker burde ikke dette fungere i det hele tatt, men «Sinners» har mot alle odds blitt noe helt spesielt. Et risikoprosjekt som neppe vil bli en kassasuksess av Marvel-proporsjoner, men definitivt markerer seg som en av de mest uvanlige sjangerøvelsene vi har fått sjansen til å se på lenge. Den typen særegen skruballfilm som neppe ville ha overlevd gjennom alle de kveilende irrgangene i studiosystemet, og som er umulig å summere opp i en kjapp salgspitch-setning. Heldigvis slapp Ryan Coogler alt sånt, siden han utviklet dette prosjektet uavhengig via sitt eget selskap Proximity Media, og deretter startet en sjelden budkrig mellom flere av klodens største filmstudioer over distribusjonsrettighetene (som til slutt gikk til Warner. Bros).
Coogler la den neste «Black Panther»-filmen midlertidig på is for å få skapt «Sinners», som han selv beskriver som sin mest ufiltrert personlige film siden debuten med prisvinneren «Fruitvale Station» (2013). Inspirert av regissørens bestefar og onkel Jim, som utforsker hans opphav i Mississippi. Det betyr ikke akkurat at «Sinners» er en smal indiefilm: Coogler har de kommersielle instinktene i god behold.
Les også: «Vermiglio» er som et postkort fra en tapt tid
Han har skapt en skikkelig underholdende røverfilm som utspiller seg i løpet av en svett oktoberdag i 1932, mens de notoriske «Smokestack»-tvillingbrødrene Elijah og Elias (begge spilt av Michael B. Jordan) vender tilbake til landsbygda i Clarksdale, Mississippi. Etter å ha tjenestegjort under første verdenskrig prøvde de lykken i Chicago, og jobbet som spritsmuglere for Al Capone under forbudstiden. De oppdaget at storbyen var akkurat som Mississippi, med skyskrapere istedenfor plantasjer og ingen plass for afroamerikanere med ambisjoner om å være noe mer enn tjenestefolk. Nå har de dratt hjem igjen for å åpne sin egen «juke joint»; en rural nattklubb som byr på billige drikkevarer, gambling, god mat, dans og selvfølgelig mye musikk.
Ingen tvil om at disse brødrene er dårlige nyheter; gangstere med fleksibel moral som i det ene øyeblikket skyter folk rett i kneskålene som straff for å stjele sprit, og deretter betaler for legebehandlingen sånn at de ikke blir varig invalide. Hardhauser herdet av en tøff tilværelse, som er langt fra like hensynsløse som de prøver å gjøre inntrykk av. Den første halvparten av «Sinners» fordyper oss i dette miljøet, introduserer et stort ensemble av dyktige skuespillere. Elijah blir gjenforent med eksen Annie (Wunmi Mosaku), en hoodoo-prestinne som fortsatt er preget av babyen de mistet sammen. Hun får jobben som kokk på nattklubben, mens den omfangsrike bomullsplukkeren Cornbread (Omar Miller) blir ansatt som dørvakt.
Les også: «Siste kapittel» på NRK: Fortsatt dødelig sjarmerende
I mellomtiden møter Elias sin vakre adoptivsøster Mary (Hailee Steinfeld), som han har et veldig komplisert forhold til. Den spritmarinerte gatemusikanten Delta Slim (Delroy Lindo) overtales til å stille opp som pianist, mens brødrenes nevø Sammie (Miles Caton) blir klubbens store attraksjon. En ung bluesgitarist som spiller musikk med en sånn kraft at han har en overnaturlig forbindelse til artister fra tidenes morgen til verdens ende. Her har vi temaet Ryan Coogler virkelig er interessert i å utforske: musikk som en manifestasjon av ekte åndelighet, som går langt hinsides religiøs mytologi, plugger seg rett inn i sjelen og utrykker hvem vi egentlig er (neppe tilfeldig at historien utspiller seg i Clarksdale, der den legendariske bluesmusikeren Robert Johnson angivelig inngikk sin veikrysspakt med Djevelen).
Sånn musikk tiltrekker seg dessverre også uønskede elementer, og det som ligger an til å bli tidenes åpningsfest sklir over i noe mørkere så fort klubben får uønskede gjester. Den irske folkemusikeren Remmick (Jack O’Connell) dukker opp sammen med to mystiske sangere, og prøver iherdig å bli invitert inn. Han advarer om at en bøling rasistiske Ku Klux Klan-rødnakker planlegger et angrep på nattklubben, men innen de rekker å dukke opp akter Remmick å drikke opp alle gjestene og forvandle dem til versjoner av ham selv. Vampyrer.
Les stor guide: Dette er årets påskekrim på TV
Dette føles som en film stykket opp i to distinkte halvdeler, og det er åpent for diskusjon om «Sinners» er på sitt beste som musikalsk periodedrama eller blodig vampyrfilm. Men det er hevet over enhver tvil at Ryan Coogler er sjeldent generasjonstalent som virkelig demonstrerer hva han kan få til med store ressurser og full kreativ frihet. Han er dessuten omgitt av dyktige samarbeidspartnere, flere av dem fra «Black Panther»-filmene; med fantastisk filmfoto av Autumn Durald Arkapaw, mens svenske Ludwig Göransson har komponert årets hittil beste musikkspor.
Dette er Cooglers femte spillefilm, og Michael B. Jordan har vært en sentral dem av dem alle. Han mestrer den krevende oppgaven med å portrettere to distinkte personligheter, som sømløst deler scenene. «Sinners» er i sluttspurten litt for influert av regissørens filmatiske forbilder (som ellers inkluderer John Carpenter og Stephen King), men det tilhører sjeldenhetene at vi får oppleve rendyrkede sjangerfilmer som er iscenesatt i så stor skala, med så stor selvsikkerhet. Det bør forresten også nevnes at vi får en lengre epilog rundt midtveis i slutteksten, så hvis du vil se hele filmen er du pent nødt til å bli sittende en stund til.
Les også: Maria Callas: – Selv for en stor kunstner er livet skjørt og forgjengelig (+)
