– Det legges ned masse sengeplasser i psykiatrien nå. Det er en fin tanke at flest mulig skal bo hjemme. Men man trenger også et langtidstilbud, sier Anne Elvedal til Dagsavisen.
Da hun var i tjueåra, jobbet hun som sykepleier i akuttpsykiatrien i Oslo. Det var tøft. Etter en uheldig episode der sikkerheten hennes ikke ble ordentlig ivaretatt, omskolerte Elvedal seg til manusforfatter for film og serier.
Hun har skrevet for alt fra «Hotel Cæsar» til «Børning 2», via «Redningsskøyta Elias» og «Kaptein Sabeltann». Hun har også gjort mye krim, som første sesong av «Wisting», og NRK-serien «Livstid».
Rivertonprisen 2025
Nå har Elvedal skrevet thrilleren «Du kan kalle meg Jan». Den er en av årets fem nominerte til Rivertonprisen, Norges viktigste krim-pris.
– Jeg har alltid hatt lyst å skrive fra psykiatrien, fra miljøet jeg jobba i da jeg var i 20-åra. Særlig én pasientgruppe gjorde dypt inntrykk: Unge kvinner med selvdestruktiv atferd, som sliter med å leve. Oftest på grunn av ting de har opplevd i barndommen. Ting folk gjorde mot dem. Overgrep. Grov omsorgssvikt. Oppvekst har så utrolig mye å si for hvilken retning livet tar! sier hun.
Psykiatri og rus
I «Du kan kalle meg Jan» er hovedpersonen, Ida, psykiatrisk sykepleier ved en institusjon i Trondheim. Pasientene der har nyoppståtte psykoser. De sliter også med rus.
Folk ser på dem som ugress. Men blir man kjent med folka det gjelder, oppdager man helt fantastiske personer.
— Anne Elvedal, forfatter
– Da jeg jobba i psykiatrien for nær tretti år siden, var det ikke like mye rus. Men noe har skjedd. I dag har så godt som alle pasientene som legges inn med nyoppståtte psykoser et rusproblem i tillegg, sier Elvedal.
– Akkurat denne pasientgruppa, som sliter med både psykiatri og rus, er nederst på rangstigen i helsevesenet. Og i samfunnet generelt. Folk ser på dem som ugress. Men blir man kjent med folka det gjelder, oppdager man helt fantastiske personer. Det kreves en enorm styrke av folk i rusmiljøer. Særlig av kvinnene, som er fysisk underlegne, og i konstant risiko for å utsettes for vold og overgrep.
Dårlig «sparing»
Samtidig som at veldig mange, kanskje så godt som alle av dem, bærer på tung bagasje fra før.
– Samfunnet har veldig empati med barn som utsettes for overgrep. Men så snart barna vokser til og får problemer, er det slutt på empatien. I stedet for å sette inn nok ressurser i barnevern og støtte rundt unge, forsøker vi å spare penger der – bare for å møte igjen de samme individene i psykiatrien senere, som voksne.
Samfunnet har veldig empati med barn som utsettes for overgrep. Men så snart barna vokser til og får problemer, er det slutt på empatien.
— Anne Elvedal, forfatter
– Hvis vi absolutt må snakke om penger, må det være greit å peke på at det er mye dyrere å hjelpe voksne rusbrukere enn å gripe inn tidlig. Særlig ille er det når man i tillegg forsøker å spare både i rusomsorgen og psykiatrien, for eksempel ved å legge ned sengeplasser og andre langtidstilbud. Denne pasientgruppa krever tverrfaglig samarbeid. Og tid. Vi svikter en hel pasientgruppe, noe også Riksrevisjonen påpekte senest i januar, sier Elvedal.
Fanny forsvinner
I «Du kan kalle meg Jan» blir det tidlig tydelig at også sykepleieren Ida, som er bokas jeg-forteller, selv har opplevd vanskelige ting i livet.
– Hun har en stor hemmelighet, som har å gjøre med noe alvorlig hun opplevde i barndommen. Mye av fortida har hun fortrengt. Da en av pasientene hennes, en 18-årig jente som heter Fanny, forsvinner, blir Ida svært oppsatt på å finne henne.
Idas interesse blir ikke mindre av at det ser ut til å kunne være visse sammenhenger mellom det hun selv opplevde i barndommen, og Fannys forsvinning. Hva om det behandlerne kaller Fannys paranoide vrangforestillinger ikke var det likevel, men tvert imot varsler om en ekte trussel fra en faktisk forfølger?
– Jeg elsker gufne historier selv. Den litt utrygge balansen mellom det som skjer i den indre og den ytre verdenen. At det bygger seg opp forventning til noe man både vil og ikke vil skal skje. Jeg kjente mye ubehag selv da jeg jobba med de pasientene som hadde de tøffeste skjebnene. Jeg vil gjerne vekke lignende, litt ugne følelser i leseren, sier Elvedal.
«Du kan kalle meg Jan»
Bortsett fra at man i en bok får løsning på gåten. For hvem er egentlig denne Jan i bokas tittel, «Du kan kalle meg Jan»?
– Det er det som er selve mysteriet. Jeg tror alle har en grunnleggende fascinasjon for det mørke i mennesket. Vi har mørke i oss, alle sammen. Selv om vi prøver å fortrenge det. Krim lurer oss ofte til å tenke på mordere som monstre. Men mordere er også mennesker. Kanskje kan bøker om ugjerninger være en måte å utforske de mørkeste sider av oss selv, sier hun.
Oppfølger
Riverton-juryen var begeistret. «Det er bare å holde seg fast», skrev jurymedlemmene i sin nominasjonstekst, og fortsatte med at Elvedal «suger deg stadig dypere inn i et psykologisk villnis av et thrillerrike med innfall, utfall, intriger, groteskheter, skriveglede, ledetråder og blindspor».
– Jeg ble så klart kjempeglad. Mest for at det virker som de har forstått prosjektet, sier Elvedal.
Boka er allerede solgt til Danmark og Nederland. I Nederland ble førsteopplaget utsolgt med en gang. Flere land er i forhandlinger. Nå er neste plan en TV-serie basert på boka.
– Jeg skriver manuset selv. Etter 18 år som manusforfatter, føles det naturlig.
Elvedal jobber dessuten med en bok nummer to. Og tre.
– I høst kommer noe helt annet: en bok med krimslampoesi. Dessuten er jeg i gang med oppfølgeren til «Du kan kalle meg Jan». Oppfølgeren vil ha en annen hovedperson, men også den vil bli lagt til Trondheim, og ha lignende miljø og tematikk, sier Anne Elvedal til Dagsavisen.
---
Rivertonprisen 2024
Rivertonprisen heter egentlig «Den gylne revolver», og er den høysthengende utmerkelsen for norske krimforfattere.
Årets pris er for bøker som kom ut i 2024. Hvem vinneren er, blir kunngjort den 10. april.
De nominerte 2024
- Jo Nesbø er nominert for «Kongen av Os. Kongeriket 2». «Nesbø gir persongalleriet liv på fornøyelig vis, i et prosjekt som oser av overskudd», skrev juryen. Nesbø selv uttalte til Dagbladet at han ble overrasket over nominasjonen, siden han ikke tenker på Kongeriket-bøkene som krim, selv om bøkene inneholder flere drap. Lettere underholdning, skrev Dagsavisens anmelder.
- Jørn Lier Horst er nominert for «Tørt land». Den er 18. bok i serien om William Wisting. Tørke gjør at vannstanden i Farrisvannet synker. Et lik dukker opp på bunnen. Parallelt avdekkes også en annen hemmelighet, knyttet til en gammel forsvinningssak. Riverton-juryen kaller boka «en slow burn pageturner». «Stillferdig, men intenst drama», og «ekstra god» skrev Dagsavisens anmelder.
- Eva Fretheim er nominert for «Fuglekongen». Det er andre bok i serien om politietterforsker Vigdis Malmstrøm. Juryen mener at Fretheim skriver «elegant og ubesværet med nydelig avgrensing og timing». Også Dagsavisens anmelder mente at «Fuglekongen er en elegant, sømløs spenningsroman i klassisk innpakning».
- Terje Bjøranger er nominert for «Den ingen ser». Det er hans femte bok om politimannen Charlie Robertsen. Denne gangen handler det om æresvold, i en bok som ifølge juryen har et «velutviklet plot med flere overraskelser». – Jeg blir trigget dersom et tema er no-go, og litt vanskelig, sa Terje Bjøranger i et intervju med Dagsavisen.
- Anne Elvedal er nominert for «Du kan kalle meg Jan». Thrilleren følger Ida, som jobber ved et psykiatrisk sykehus. Så forsvinner en av pasientene. Var hun ikke paranoid likevel? «Elvedal besitter en skriveklo som griper tak i deg fra start», skriver Riverton-juryen.
- I årets Riverton-jury satt Sarah Natasha Melbye (leder), Cis-Doris Andreassen og Tom Stalsberg.
---
