---
4
FILM
«Piken med nålen»
Regi: Magnus von Horn
Da./Po./Sv./Fr./Be. – 2024
---
Det som først gir inntrykk av å være et dansk prestisjedrama er isteden en kronisk deprimert cineast-skrekkfilm, løst inspirert av virkelige hendelser. Jeg vet sannelig ikke helt hva som skjedde med Oscar-akademiet i år, som nominerte både «Emilia Perez» og «Piken med nålen» i kategorien beste internasjonale spillefilm. Kanskje dette betyr at den eldre garden i akademiet endelig må vike for yngre krefter, som er mer villige til å ta ukonvensjonelle valg. «Piken med nålen» er uansett en god kandidat til å være Årets grimmeste film, som starter i en opphøyd tilstand av nærmest selvparodisk misære, og derfra sklir stadig dypere ned i den gjørmete håpløsheten. Så to tomler opp fra Lars von Trier, tipper jeg.
Det er vanskelig å påstå at dette er en publikumsvennlig filmopplevelse alle vil sette pris på, men det er uansett lett å beundre måten «Piken med nålen» er laget. Utstudert stilsikkert iscenesatt i svart-hvitt og kvadratisk Academy-format, med tablåer som gjenskaper de tidligere filmsnuttene til Lumiere-brødrene og den tyske ekspresjonisten F.W. Murnau, med scener som kunne ha kommet rett fra Tod Brownings «Freaks» (1932) og David Lynch-klassikeren «Elefantmannen» (1980).
Les også: Dokumentarfilmen «Stoltenberg – Facing War» er i internasjonal toppklasse
Et mørkt folkeeventyr
«Piken med nålen» utspiller seg i et Danmark tynnslitt av traumene fra spanskesyken og første verdenskrig - og ser ofte ut som en melodramatisk stumfilm laget i denne perioden. Den svensk-polske filmskaperen Magnus von Horn («Etterskjelv», «Sweat») går imidlertid ikke for realisme her, og har skapt det han selv beskriver som et mørkt folkeeventyr for voksne.
Vi befinner oss i et Dickens-deprimert København anno 1919 (til stor del spilt inn i et filmstudio i Polen, sømløst bearbeidet med digitale spesialeffekter), som er et helt begredelig sted å leve for dem som befinner seg på bunnen av den sosiale rangstigen. Aller nederst finner vi kvinner som Karoline (Vic Carmen Sonne). Hun jobber på en tekstilfabrikk, der de produserer uniformer til soldatene som ofrer livene i krig. Karoline tjener knapt nok penger til å overleve, og er i ferd med å bli kastet ut fra sin kummerlige bygårdsleilighet fordi hun skylder fjorten ukers husleie. Ektemannen Peter er tapt i krigen som skal ende alle kriger, men uten hans dødsattest får hun ingen enkestøtte. Så isteden er hun pent nødt til å flytte inn i Skandinavias mest miserable loftsleilighet.
Den eneste som viser Karoline et minimum av omtanke, vennlighet og interesse, er den barske fabrikkdirektøren Jørgen (Joachim Fjelstrup), så det tar ikke lang tid før Karoline blir gravid. Hun har naive forhåninger om å gifte seg med den veike direktøren da verdenskrigen avsluttes, og ektemannen Peter (Besir Zeciri) plutselig dukker opp igjen. Et klynkende vrak med et vansiret ansikt dekket av en uhyggelig fjesmaske, som hyler seg igjennom natten som et skadet dyr. Hun slenger nådeløst ektemannen på dør, så han har ikke noe annet valg enn å få seg jobb som attraksjon på et omreisende freakshow.
Karolines flukt fra fattigdommen blir naturligvis kortvarig, og fabrikkdirektørens foraktfulle mor setter en effektiv stopper for giftemålet. Så der står hun igjen, på bar bakke. Uten jobb, penger eller fremtidsutsikter, med et uekte barn i magen. Etter et smertefullt, mislykket «gjør det selv»-abortforsøk får hun hjelp til å stoppe blødningene av Dagmar (Trine Dyrholm). En eldre kvinne med stikkende blikk og kaldt smil, som foreslår at Karoline oppsøker hennes godteributikk så fort barnet er født, så skal hun være behjelpelig med å finne en passende adoptivfamilie. For et lite honorar, selvfølgelig.
Les også: «Rekviem for Selina» er en besvart seriekomedie om en rosablogger
«Piken med nålen» med Danmarks dyktigste skuespillere
«Piken med nålen» tar en temmelig sjokkerende vending den siste halvtimen, inspirert av virkelige hendelser som har etset seg inn i det danske kriminalhistorien. Det er vrient å si noe særlig mer om hvor fakta kolliderer med fiksjon uten å spolere noen sentrale overraskelser; men hvis dette virkelig var et folkeeventyr, da ville Dagmar ha representert heksa med det forgiftede eplet. Hun inviterer Karoline hjem, tilbyr henne en jobb som ekspeditør i sin godteriforretning og medhjelper i sidebedriften som illegalt adopsjonsbyrå. Oppfordrer Karoline til å amme hennes sju år gamle «datter» Erena (Ava Knox Martin), og viser henne hvordan man kan ruse bort problemene med eter-dråper.
«Piken med nålen» utforsker hvordan et samfunn som ikke betaler arbeiderne sine nok til å overleve er dømt til å råtne opp innenfra, og de tragiske konsekvensene av å frata kvinner retten til selvbestemt abort. Sier nesten seg selv at filmen er gjennomført velspilt: Vic Carmen Sonne har et uttrykksfullt ansikt som kunne ha kommet rett fra dette tidsepoken, og sikkert ville ha gjort henne til en feiret stumfilmstjerne. Trine Dyrholm har markert seg som en av Danmarks dyktigste skuespillere, og dette er hennes tredje film til å bli Oscar-nominert. Jeg kan ikke si at Dyrholm gjør Dagmar til en direkte sympatisk skikkelse, men hun finner som vanlig noen tvetydige grånyanser som gjør henne fascinerende.
Les også: Sterk dokumentarfilm om Sly & The Family Stone
«Piken med nålen» regissert av Magnus von Horn
«Piken med nålen» er litt for distansert og utstudert til å dra oss inn i det personlige dramaet, og holder oss på avstand med pretensiøse arthouse-grep. Regissør Magnus von Horn starter filmen med en serie forvridde, dobbelteksponerte ansikter som kunne ha kommet rett fra en videoinstallasjon på Henie Onstad, og understreker at han lager KUNST. Det eneste moderne elementet her er et atonalt, gnagende soundtrack av den eksperimentelle, elektroniske musikeren Frederikke Hoffmeier (alias «Puce Mary»).
Mer enn noe annet føles dette som en formell cineast-stiløvelse skapt av en regissør som virkelig kjenner sin filmhistorie, og (med god hjelp av den polske filmfotografen Michal Dymek) går målrettet inn for å etterlate oss med en ubehagelig følelse av eksistensiell håpløshet. Magnus von Horn prøver å gi oss et lite lysglimt av håp de siste minuttet, men selv det føles temmelig urovekkende – og bare den potensielle begynnelsen på en helt annen skrekkhistorie.
