---
5
FILM
«Stoltenberg – Facing War»
Regi: Tommy Gulliksen
No./Is./Da./Fin./Sv./Be. – 2025
---
«Stoltenberg: Facing War» fanger opp historiske hendelser i realtid, og gir oss et unikt innblikk i global politikk under en usedvanlig anspent tidsperiode. En virkelig velregissert dokumentar i internasjonal toppklasse, utstyrt med et helt førsteklasses, elektronisk musikkspor av Röyksopp. Den prisbelønte dokumentarfilmskaperen Tommy Gulliksen har tidligere intervjuet Jens Stoltenberg for NRK-serien «Da vi styrte landet» (2017), som samlet seks norske eksstatsministre til samtale rundt et staselig middagsbord med mye vin til maten. Det er lavere hyggekveld-faktor i «Facing War», som kartlegger Stoltenbergs siste turbulente år som NATO-sjef.
Etter å ha fullført ni år som generalsekretær er Stoltenberg veldig innstilt på å fratre stillingen, men situasjonen forandrer seg etter at Putins invasjon av Ukraina skaper den største sikkerhetstrusselen mot Europa siden andre verdenskrig. USAs daværende president Biden gjør det klart at det forventes at Stoltenberg forblir i stillingen i minst ytterligere et år, for å sikre at de allierte nasjonene står klippestøtt bak Ukraina. At denne avgjørelsen går på bekostning av familielivet understrekes av øyeblikkene vi ser Jens Stoltenberg spise frokost mutters alene i den romslige jobbleiligheten han er tildelt i Brussel, mens kona Ingrid for lengst har flyttet tilbake til Oslo.
«Facing War» gir oss en innsiktsfull innføring i hva en jobb som generalsekretær krever på daglig basis, og ferdighetene man bør være i besittelse av for å mestre en krevende oppgave som dette i krisetid. Med den russiske invasjonen står Stoltenberg ovenfor et vrient dilemma: å bremse opp Putins angrep på Øst-Europa uten å utløse storkrig mellom Russland og NATO. Stoltenberg gjør det klart at han ikke stoler på Putin, som han først møtte som ung statsminister i 2000. Hans oppriktige affeksjon for Volodymyr Zelenskyj er åpenbar, men i sin rolle som NATO-sjef står Stoltenberg samtidig i fare for å love Ukraina mer enn han har mulighet til å innfri.
Tommy Gulliksen har fått overraskende tett tilgang til Jens Stoltenberg, som ikke nødvendigvis kan beskrives som en åpen bok det er lett å lese. En mann som veier sine ord møysommelig, og er påpasselig med å unngå å si noe som kan oppfattes som kontroversielt. I et ubevoktet øyeblikk forteller Stoltenberg at den TV-figuren han identifiserer seg mest med er Tony Soprano, før han umiddelbart trekker alt tilbake med «men det er jo feil sagt, så det tør jeg ikke å si». Man får en fornemmelse at det er mye Stoltenberg ikke tør å si foran kamera for å opprettholde den diplomatiske fasaden, noe som viser seg å være akkurat den typen personlighet en generalsekretær i NATO bør ha. En rasjonell, balansert mann med et jevnt temperament og nøkternt ego, som vi aldri ser miste besinnelsen eller heve stemmen.
Les også: Pop, paljetter og politikk sprenger grenser i «Europavisjonar»
Til gjengjeld fanger filmen perfekt opp de små øyeblikkene med mikrouttrykk som avslører mye: måten Stoltenberg tar av seg skoene i limousiner og går rundt i sokkelesten på NATO-kontoret når han føler seg avslappet. Hvordan han sitter på hendene sine når han er stresset under møter; nynner fornøyd for seg selv og ubevisst lirker inn norske fraser som «ja, ja» og «altså» i samtaler på gebrokken engelsk når han blir ivrig. «Facing War» er full av sånne velobserverte detaljer, der kameraet fokuserer på de små øyeblikkene som forteller oss mer enn lange forklaringer.
Absurditetene med rollespillet i maktens korridorer understrekes i raske glimt av sikkerhetsvakter som gjesper og åpenbart kjeder vettet av seg. Keitete servitører som usikkert venter på pompøse statsledere med kanapeer på sølvfat, og tjenestefolk som kjemper mot usamarbeidsvillige støvsugere mens de prøver å rengjøre den røde løperen før toppmøter. Byråkrater som tripper rastløs utenfor lukkede dører mens Stoltenberg har private samtaler med statsledere, og de lettede smilene som bryter ut når ting endelig løser seg. Og ikke minst den komplekse runddansen med kroppskontakt mellom verdensledere; et eget vokabular der klapp på skulderen, håndtrykk av varierende styrkegrad, berøring av armer, falske smil og omfavnelser benyttes som signalisering, alliansebygging, hersketeknikk og fjærbrusing blant klodens mektigste mennesker.
Les også: «Rekviem for Selina» er en besvart seriekomedie om en rosablogger
Dette er virkelig en gullgruve for alle som er interessert i sosiologi og atferdspsykologi, der man nesten kan skimte Sir David Attenborough skjult bak en potteplante mens han hvisker begeistret om de dresskledde alfadyrenes besynderlige dominansritualer. Stoltenberg snakker dette språket flytende, og spiller det kompliserte maktspillet som en virtuos. Holder hodet kaldt, selv når alt koker rundt ham. Vet hvordan han skal smigre, sjarmere, rose og massere overdimensjonerte egoer med motstridende agendaer; når man skal presse, stille krav og insistere – eller trekke seg tilbake, være en betrygge brubygger og forsikre at man respekterer standpunkt for å unngå at folk graver seg dypere ned i skyttergraver. Diplomatiets edle kunst, og skuespill på stor scene.
Jeg tipper at Stoltenberg fikk vetorett når det gjelder hva som eventuelt ikke kunne inkluderes i filmen: han har selv beskrevet «Facing War» som «litt utleverende», men kommer uansett veldig godt ut av dette. I motsetning til for eksempel president Biden, som klarer å trampe rett i ordsalaten hver bidige gang vi ser ham, og virker påfallende surrete lenge før debatten om hans mentale kompetanse startet. «Facing War» kulminerer med Stoltenbergs iherdige kamp for å sikre en stor støttepakke til Ukraina innen hans tid i NATO ender, og presidentskiftet i USA forandrer spillereglene.
Les også anmeldelse av «Alt skal bort»: Livlig dødsbo med høy mimrefaktor (+)
Tommy Gulliksen fulgte Stoltenberg tett i 22 måneder fram til hans avgang i oktober 2024, og vi ser at han blir merkbart eldre og tynget av ansvaret i løpet av denne tiden. Det hadde selvfølgelig vært en fordel for både filmen og jordkloden som helhet hvis invasjonen hadde endt innen slutteksten kom og Stoltenberg fikk oppfylt ambisjonene om å få Ukraina inn i NATO – fremfor at for eksempel Trump føkker opp det harde arbeidet, og serverer Putin alt han kunne ha drømt om på et sølvfat kladdet ned med ketsjup-fingeravtrykk.
Men internasjonal diplomatikk dreier seg muligens mest om å vinne de små slagene, og gjøre det som er mulig før man må bevege seg videre. Noe som for Jens Stoltenbergs del betydde å gå rett til stillingen som finansminister og Arbeiderpartiets store redningsmann, under nok en turbulent periode med verdensproblemer forverret av en ustabil narsissist med oransje klovnesminke.
