---
ROMAN
Ingrid Storholmen
«Bloddråpetall»
Aschehoug
---
Forfatteren har hentet fram menneskene bak tallene. Et titalls stemmer, menn og kvinner, unge og gamle står fram med sine historier, sin frykt, sin anger og sin hjelpeløshet. Det er blitt en tidvis underholdende, noen ganger hjerteskjærende betraktning ved dødens terskel.
Ingrid Storholmen har sans for hverdagssituasjonenes dramatikk. For det lille glimtet av desperasjon som kan dryppe fra en dødsmerket kvinne som steller en potteplante og som plutselig får et håndtrykk fra en liten datter som vil trøste. Som også vil trøste på en mer direkte måte, med ordene: «Hvilken farge vil du ha på kista di, mamma?».
«Bloddråpetall» er Ingrid Storholmens niende roman. Hun har fått mye anerkjennelse for et forfatterskap som blander sakprosa og fiksjon. Slik hun gjorde det i boka «Her lå Tirpitz» og i «Tsjernobylfortellinger», der hun i likhet med metoden i høstens roman lar anonyme stemmer gripe ordet. Menneskene bak katastrofen lyser opp hendelsene og viser fram de menneskelige omkostningene.
I høstens roman er det noe som prosaisk som en helseundersøkelse som er grunnlaget. Den såkalte «HUNT», Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, har pågått i 40 år, og er en av verdens mest omfattende helseundersøkelser av en befolkningsgruppe. I 2027 starter den sitt femte tiår. Noen av stemmene i roman følges gjennom fire tiår, andre kommer til underveis.
Noen av dem er i slekt, andre er naboer eller bekjente. Noen av dem får større plass enn andre, som postmannen Einar og datteren Vigdis. Han har mistet sin kone i kreft, og nå har datteren fått diagnosen. Ingrid Storholmen bruker også en historisk katastrofe som et dramaturgisk grep i fortellingen. Det gjelder det store leirraset som gikk i Verdal kommune i 1893, der 110 mennesker omkom. Hele familier ble revet bort. Og flere av dem som overlevde døde etter bare noen få år.
Ikke bare død og sykdom, men også humor, noen ganger av det mørke slaget hjelper på variasjonen og lesbarheten i boka, Det samme gjør noen fine betraktninger over natur og dyr. Og ensomheten, denne plagen som slår inn enten man bor i byen eller på landet. Men bygda kan by på fordeler. Som når grisebonden Knut lakonisk svarer på spørsmål om han bor sammen med noen: Ingen. Det vil si sammen med 20 purker og 150 slaktegris. Likevel, han lengter etter hudkontakt, og gleder seg til å komme til HUNT-undersøkelsen for blodprøve: «En er passe desperat når en ønsker å bli tatt blodprøve av med tjukk nål for å kjenne streifet av en hånd».
Slik setter Ingrid Storholmen ord på et stort samfunnsproblem med en liten situasjonsbeskrivelse. Det kan bli mange stemmer å holde orden på, med ektemenn, samboere, barn, foreldre, naboer og gamlekjærester som dukker opp på aldersheimen. Men underholdende blir det, før doktoren i fortellingen, Paulsen, må bringe inn et budskap om en diagnose med lite framtidshåp. Han som også trøster med ordene: Seire over frykten, så holder du deg frisk.
Kloke og tøffe refleksjoner over sykdommens ødeleggende kraft speiles både indirekte og direkte i teksten. Som når Bente kommer med disse harde ordene: «Sykdommen sier: Det er ingenting jeg ikke kan stjele fra deg. Alt du liker å gjøre, tankene dine, kraften din, latteren din, mobiliteten din, seksualiteten din. Jeg kan ta det hele». Ingrid Storholmen byr på mye mørke, men også litt lys, fine refleksjoner og mange sterke, kraftfulle og hjelpeløse stemmer.
