---
4
KONSERT
Heilung
Oslo Spektrum
---
De har vært et band og et fenomen i mer enn ti år, men Heilung har faktisk aldri spilt i Oslo før. Nå bøter norske Maria Franz, danske Christopher Juul og tyske Kai Uwe Faust og resten av gruppa på fraværet med å fylle et nedskalert Oslo Spektrum med ritualer og bokstavelig talt beintung musikk i spennet mellom folkemusikk og atmosfærisk «metal». Etter et nær to timer langt drønn av en konsert avsluttet bandet slik de begynte, med røyk, fuglekvitter og veiving med fjær. Fansen fikk det de skulle, og kvitterte med dyrisk hyllest.
Oslo Spektrum var omgjort til intimscene denne kvelden, og rundt 3.500 publikummere viste hvorfor Oslo til vanlig mangler også et konsertlokale i denne størrelsen. Heilung tiltrekker seg et publikum man ellers finner på metal- og alternative rockkonserter, som gjerne dyrker det hedenske, det middelalderske og det norrøne for en kveld, og som ikke nødvendigvis forlanger en gitar som et bands tyngste element.
Som navnet tilsier er Heilung forkjempere for den helende effekten musikken kan ha, sett i et historisk perspektiv med et sterkt søkelys rettet mot jern- og bronsealder, mot eldgamle instrumenter, gamle germanske symboler, norrøn mytologi og trolldom, og et tekstmessig og vokalt sammensurium av uttrykk og språk. Det er latin i det ene øyeblikket, oldnordisk i det neste, og så Kai Uwe Fausts keltiske poesi eller oldtysk, som i de såkalte merseburger-trolldomsformlene fra Sachsen som stammer fra 900-tallet, bare en av mange kilder i en katalog der ingenting er overlatt tilfeldighetene.
Mer enn en konsert er dette en happening, hvor det rituelle og det seremonielle i en audiovisuell og kompleks energiutblåsning utfordrer det klassiske konsertbegrepet. Med 16 personer på scenen, noen mer krigere enn musikere, i stadig skiftende scenarioer, bygger de konsertevenementer inspirert av gamle nordeuropeiske riter og sagn, vikingestetikk og hedenske forelegg. Røkelseslukten siver ut fra bak sceneteppet i forkant av konserten, mens det spilles fuglekvitter over anlegget.
Les intervju med Honningbarna: – Vi har ikke et jævla partiprogram
Leirbål i Oslo Spektrum
Det er stille leirbålstemning i Oslo Spektrum idet bandet åpner med det faste seremonielle ritualet, med fjær, røyk, urter og noe som mest av alt ligner en hedensk velsignelse av scene, instrumenter og kvist og kvast. Heilung som konsept må forstås ut fra en tilnærming til naturens iboende egenskaper, til fortidige ritualer, instrumenter, dans og sang. Vi er alle brødre, ropes det fra scenen. Og ja, alle er brødre – og søstre vil nå vi legge til – om man regner en ren homogen publikumsmasse som en forbrødring.
Heilung er et konsept man enten kjøper eller ikke. Mens fansen står og tuter som ulver mellom låtene, kniser andre litt vantro når de ser et band kledd i middelalderklær og med dyrehorn på hodet ta seg selv så alvorlig at det nesten virker krampaktig. Men snart skal lyden, de tunge og dype rytmene og stemmene rive med seg selv de mest skeptiske.
Hovedinstrumentene er hentet fra de første nedtegnelsene av store trommer, lette runetrommer, lurer, fløyter, bjeller, horn og rangler. Bein, spyd og andre «våpen» er slaginstrumenter. Det sies at deler fra et virkelig beinrangel er med på scenen, mens kostymer, klær og hodepryd er inspirert av bronsealderen og av mystikken og mytene som bandet utforsker gjennom musikken.
Heilungs «pagan»-musikk, den som også kalles neofolk, er mer vendt mot det rituelle enn for eksempel norske Wardruna. Det er ti år siden Heilung albumdebuterte med «Ofnir», med låter som fortsatt er med i et konsertsett nå i 2025. Og Heilung er først og fremst et mektig skue live. Den første liveplaten, «Lifa», slapp de i 2017, mens «Lifa Iotungard» kom i fjor og viste ettertrykkelig hva en kveld som den i Oslo Spektrum kan by på.
Det starter med låter fra nettopp «Ofnir», og «In Maidjdan» og «Afadhirhaiti» kommer tidlig i et sett som bygges opp rundt vokalist Maria Franz og den gutturale stemmen til Kai Uwe Faust, den tyske tatovørstjernen som vokste opp i et strengt religiøst hjem før han via omveier som svartmetall og satanisme fant folkmetallen og et nærmest sjamanistisk uttrykk som i Heilung dyrkes i rytmiske seanser av suggererende musikk.
Les også: Fay Wildhagen i Operaen – denne konserten hadde alt
Maria Franz i Heilung
Christopher Juul danderes sine egne komposisjoner med heftig strupesang og elektroniske impulser fra sin «cockpit» av miksere og elektronikk, mens det store ensemblet skifter ham og «våpen» kontinuerlig under konserten. Med låten «Asja» ruller de inn hele vikinghæren med spyd og brynjer og store skjold. Det er med ett litt «Midgardsblot» over det hele, en festival som for øvrig Heilung både har spilt på og kan kalle sin egen bakgård gjennom Franz’ tilknytning til Borre. Men Heilung var vikinger lenge før det ble in å være det.
Høydepunktene denne kvelden kommer i form av strupesang og ringdans, eller som i «Svanrand» når de kvinnelige stemmene overtar i suggererende samstemthet. «Tenet», med det i det uendelige gjentakende refrenget, er både mytisk, tung og kontant, og viser hvilken kontroll Faust og Juul har over vokal, rytmer og timing. Man blir sår i halsen bare av å høre på når låten med den virkningsfulle koringen stiger mot himmelen mens strupesangen repeterer de samme ordene. Så innleder «Anoana», i seg selv et høydepunkt fra det siste studioalbumet «Drif» (2022) som preger deler av denne konserten, siste halvdel av Spektrum-seansen.
Flammer og skygger
Det er både skralt og mektig, raslende, klirrende og underfundig, men først og fremst intenst og energisk, selv når de herjer som verst med glockenspiel og overdramatiske trommer, og «Othan»s bakteppe blir noe nær et gresk kor som svarer Franz. Hun har en stemme som løfter taket på Oslo Spektrum, men likevel blir kvelden noe statisk og litt i overkant «regissert». Det er få rom for spontanitet eller improvisasjon, og bandet følger en oppskrift som synes å være fastlagt fra både liveplater og gjennom en rekke store konserter blant annet på Midgardsblot og Roskilde.
Les også: Pumpegris med fandenivoldsk felesvir
Her er ingen pyro eller andre publikumsfriende effekter, til det er Heilung voldsomt nok i seg selv, på sitt beste en urkraft som stiger ut av skyggene. Men ilddans har de. De flammeslikkende faklene danses rundt med på scenen i «Eldansurin» når konserten går mot slutten, før de avslutter det hele med «Hamrer Hippyer», med spyd og flagg og flagrende kroppsdeler i en eneste stor mølje på scenen mens publikum uler og hoier og klapper. Først nå river bandet publikum med seg, i en livsbejaende og frenetisk dans som bokstavelig talt ånder ut i et avsluttende «tusen takk». Det er også det eneste tilløpet til publikumskontakt i løpet av en kveld med et band som først i avslutningen rykker seg selv ut av det i overkant rutinemessige.
