---
5
Vaarin
Heading Home
Spring/Vårrull
---
Kanskje er det en lettvint assosiasjon, men det nye albumet til Vaarin høres ut som våren som er i vente. Vårin Strand fra Hokksund har vært en favoritt på disse sidene siden hun kom med det sensasjonelt fine debutalbumet «Even If I Started Seeing Rainbows» i 2018. Med sine nære pianosanger, med et lett strøk av jazz, men først og fremst tekst og musikk som gikk opp i en større enhet, med en nydelig stemme, og melodier som matchet det høye nivået.
Hun fikk en radiohit med den mer tidsriktig produserte «Lovers In Memory» i 2020, nå med artistnavnet lett modifisert til Vaarin, og gikk videre i denne retningen med det andre albumet «The Identity Of Belonging» i 2023. Uten å miste særpreget fra begynnelsen.
To år etter dette igjen tar det nye albumet «Heading Home» et lite skritt tilbake til den mer stillfarne starten. Denne gangen med gitarer i stedet for piano. Det er noen større lydmalerier her også, som i tittelsangen på albumet. «I’m dreaming now» synger hun her, og flere av sangene høres ut som drømmeaktige minner som bare så vidt kommer til overflaten. Den overordnede stemningen har en antydning av mystikk som gjør et sterkt inntrykk.
«Heading Home» er en tittel som spiller på å komme tilbake til utgangspunktet, hjem til Hokksund, og til barndommens trygghet. Denne hjemlengselen kommer klarest til uttrykk på «My Heart Runs Fast, My Legs Run Slow». Men noen av sangene høres ut som vakre betraktninger rundt vondere følelser. Jeg er redd «Did You Jump» har en spesielt trist bakgrunn. Den trøstende avslutningssangen «There’s No Other» har hun skrevet sammen med faren Pål Strand, basert på et opptak av ham som spiller gitar hjemme på kjøkkenet. Den blir en fint punktum på et fint album.
Vaarin har ellers skrevet og produsert albumet med Marcus A. Edvardsen, som også spiller flere instrumenter. De har med seg Amund Sylte (gitar & pedal steel), Ellen Brekken (bass), Olaf Moses Olsen (trommer), Jenny Zithulele (cello), Joakim Rainer Petersen (piano), Astrid Garmo (hardingfele) og Anna Solnørdal (kor). Albumet er fullt av herlig akustikk, men preges også av duse stemninger i sang og musikk. Spesielt er «pedalstålet» til Sylte effektfullt i denne sammenhengen. Vokalen til Vaarin er litt forsiktig mikset inn i denne lyden, og kunne kanskje vært mer distinkt i noen av sangene – som kjent tåler stemmen hennes godt å bli hørt for alt den er verdt.
Musikken de spiller har mange fine påfunn og detaljer som skiller seg ut fra alminneligheten. Noen av arrangementene skal ha de samme føringene fra før i tida som tekstene: Hardingfela minner henne om da hun lærte seg folketoner og kveding som barn. Rhodes-pianoet om instrumentet hun brukte da hun begynte å lage sanger selv tidlig i tenårene.
Sanger som «Something», «You Don’t Know» og «There Goes My Life» kan være en del av den pågående nordicana-retningen. Av alle som befinner deg i dette landskapet med modernisert vise/pop/country/folk er Vaarin den som mest fortjener enda større oppmerksomhet nå. Vi får håpe det skjer med dette albumet.
Vaarin spiller på John Dee i Oslo 21. mars.
