---
ROMAN
Anne Berest
«Postkortet»
Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal
---
Det er umulig ikke å bli rørt og opprørt over franske Anne Berests roman «Postkortet». Romanen er blitt en bestselger i Frankrike og var en av finalistene til den høythengende Goncourtprisen. Flere av Berets forfedre ble ofre for nazistenes jødeforfølgelsen under krigen. Bestemoren Myriam var den eneste i en familie på fem som overlevde, Hun klarte å gjemme seg og unngå deportasjon og gasskammer.
Anne Berest bruker autofiksjonen som metode. Hun blander egen biografi, dagbøker, intervjuer, arkivmateriale og fiksjonens flyt og kraft. Resultatet er en gripende og underholdende fortelling som viser hvordan historiens tunge og mørke vekt påvirker en familie i generasjoner. Bokas åpning varsler en thriller. Fortellerens mor, den storrøykende Lélia, henter inn posten en kald, snøtung vinterdag i Paris. Det er januar 2003. Brev og kort ligger strødd på bakken, som vanlig. Ingen i familien vil bytte ut den gamle postkassa, som lekker. Et kort som viser Garnier-operaen i Paris inneholder ingen hilsen eller avsender. På kortet står bare fire navn: Ephraïm, Emma, Noémie, Jacques. Det er navnene til Lelias mormor, morfar, tante og onkel. De ble alle deportert fra Frankrike og døde i Auschwitz i 1942, to år før hun ble født.
Nå dukker de opp på et postkort over 60 år senere. Lélia blir skremt og redd. Men fortelleren, forfatteren, filmmanusforfatteren og skuespilleren Anne Berest, som er Lélias, datter, blir inspirert av postkortet. Hun starter et gravearbeid i den delen av familiehistorien som alltid har ligget gjemt i tausheten. Hvem har skrevet dette kortet? Det blir en lang og svært spennende reise både for fortelleren og for leseren.
Les anmeldelse: Booker-vinner «Jordbane»: Vakkert fra verdensrommet
Anne Berest er en skarp observatør av mennesker, omgivelser og miljøer. Fortellingen flyter lett og ledig og uanstrengt. Det hele begynner med Lélias fortelling om personene på postkortet. Om den unge Ephraim som gifter seg med Emma i Moskva i 1918. Begge tilhører velbergede familier med kunstnere, oppfinnere og kjøpmenn. Men antisemittismen vokser i det revolusjonære Sovjetunionen. Faren til Ephraïm, Nachman, har bestemt seg for å pakke kofferten og bosette seg i Palestina, der han vil dyrke appelsiner. Han oppfordrer også barna til å dra.
Før de kommer så langt føder Emma sitt første barn, Myriam, i Moskva. Kort tid etter rømmer den lille familien fra bolsjevikene, og legger ut på en lang reise til Riga i Latvia. Ephraïm er en oppfinnsom mann som snart gjør suksess som kjøpmann av kaviar, mens Emma underviser i piano. Men det varer ikke lenge før de på nytt må flykte. De havner i Frankrike. I Paris, der barna utmerker seg på skolen, og Ephraim strever med å bli fransk statsborger mens situasjonen for jøder forverres i hele Europa. Det er hjerteskjærende å lese om hans stadige strev for å oppfylle kravene til statsborgerskap, og hans innbitte tro på at det vil lykkes.
Den overlevende Myriams fortelling er kanskje bokas sterkeste og mest spennende. Hun gifter seg med Vicente, som er sønn av avantgardekunstneren Francis Picabia. Krigen kommer, Vicente havner i fengsel, mens Myriam klarer å rømme til den frie sonen i Frankrike, gjemt i hulrommet i en bil, sammen med den nå Henie Onstad Kunstsenter-aktuelle Jean Arp, kjent kunstner og billedhogger.
Les også: De sa det var Allahs vilje. Men det var PR-stunt
Etter hvert blir Myriam aktiv i motstandsbevegelsen, gjemmer flyktninger og leverer hemmelige brev og dokumenter. De to yngre søsknene Noémie og Jacques blir deportert, først til en stor fransk samlingsleir og senere sendt med tog til Tyskland «for å arbeide». En av romanens store kvaliteter er Anne Berests evne til å gjenskape en tidsfølelse. I alle tekster som omhandler deporteringen og holocaust er opplevelsen av å sitte med fasit sterk hos leseren.
I «Postkortet» er det scener og beskrivelser som oppleves nærværende på samme måte som hos en samtidig – helt uten kjennskap til de grusomme omstendighetene. Som når vanlige parisere ser bussene med gjenlevende fra konsentrasjonsleirene – rulle gjennom gatene i Paris. Fylt med mennesker med barberte hoder, uten tenner, magre som lik, iført stripete pyjamaser- De skjønner ikke hvor de kommer fra. Er det rømlinger fra asylet?
Folk visste at mennesker ble deportert til Tyskland, men det var jo for å arbeide der mens krigen pågikk. De mørkeste anelsene slo ikke inn. Den kloke Myriam som hadde klart å gjemme seg når politiet kom, og senere klarte å rømme til den frie sonen i Frankrike, bar på en stor frykt ettersom hun aldri fikk svar på brevene hun skrev til søsknene.
Krigens drønn fortsatte å gi gjenlyd i oss, skriver Anne Berest mens hun vandrer i Paris’ gater der også Myriam og hennes søsken gikk. I mange år etter krigens slutt var det umulig å snakke om jødenes skjebne i Frankrike. I familiene var det taust. Hun forteller om et sommerselskap der alle hadde korte ermer, og man kunne se at alle hadde nummer tatovert på venstre arm.
Les også: Suksessforfatter: – Jeg fikk råd om å dempe det samiske
Da et barn stilte spørsmål var svaret at dette var telefonnummer – som man alltid måtte huske. De hjemvendte klarte ikke å snakke. Hva skulle de sagt? «Beklager madam, barnet deres havnet i en ovn». Eller: «Faren din ble kledd naken og tjoret fast som en hund, for moro skyld. Han mistet forstanden og frøs i hjel».
Anne Berest har skrevet et imponerende stykke litteratur med «Postkortet». Her skal ikke røpes hva som skjedde, men forfatteren klarer å holde på spenningen helt til siste side. Hun skal også krediteres for en særdeles vellykket blanding av fiksjon, sakprosa og biografi. Romanen gir gjenlyd i leseren lenge etter at den er lukket.
Anmeldelse: Lars Saabye Christensen: En mester i novellekunst
Les også: Vil ha etikk, ikke etikette
