---
Roman
Synne Øverland
«En skade og en gave»
Forlaget Oktober
---
Fra første side oppleves Synne Øverlands andre roman, «En skade og en gave», som en bok man kunne ha trukket tilfeldig ut av hylla i et voksent menneskes klassikerfylte hjemmebibliotek. Som en bok fra «gamle dager», ikke 2025.
Det er et kompliment.
Det er noe med den «klassisk-klingende» fortellerstemmen. Den høflige, nærmest kjølige avstanden hovedpersonen Liv inntar i sin egen førstepersonsfortelling. Hun framstår som en vitenskapelig kronikør over egne erfaringer, inkludert alt hun innrømmer ikke å forstå. Som en fjern norsk kusine av Lena Anderssons ikoniske hovedperson Ester Nilsson, hun som virrer rundt og tar dårlige valg fordi hun er så håpløst forelsket – eller av den navnløse unge fortelleren i Hamsuns «Sult», han som virrer rundt og tar dårlige valg fordi han er døden nær av sult.
«En skade og en gave» følger Liv, en ung kvinne som har flyttet til Oslo fra et mindre sted. Gjennom hele oppveksten var hun ensom. Venneløs. Som student i byen er planen å bryte med mønsteret, og endelig lære å forstå seg på vennskap. Eller, rettere sagt, venninneskap. Liv bryr seg om kvinner, ikke menn – og om venner, ikke partnere. Det er et deilig brudd med standard forventning: Bøker om jakten på en elsker av motsatt kjønn fins det mange av. Bøker om jakten på vennskap med noen av samme kjønn er langt sjeldnere. I bøker er vennskap ofte bare gitt.
Livs søken etter en nær venninne viser seg å være vanskelig. Hun dras mot flere kvinner, og blir kjent med flere av dem. I noen tilfeller tenker hun at nå, nå har hun klart det. Nå er de nære. Men så skjer det noe som gjør henne klar over at det likevel ikke er tilfellet. At Liv ikke er så viktig for den andre som den andre var for Liv. Det er en sorg. Men også en innsikt Liv tar imot med resignert forventning. Noe hun skildrer på samme kjølige avstand som alt annet.
Hvorfor er vennskap vanskelig? Tja. Kanskje har noen bare uflaks?
Liv holder verden på avstand. Og leseren. Det er hele poenget. Hun har brukt mye energi gjennom mange formative år på å styrke den livreddende muren mellom seg og alle andre. Slik unngår man å bli såret. Men kanskje også å gi det som trengs for å bli viktig nok for den andre. Liv holder alt og alle på avstand, i mange tilfeller sikkert uten å vite det selv. Idet hun innser feilen, er det oftest for sent.
Kanskje har hun for høye forventninger til hva et vanlig vennskap faktisk er. Hun leter etter en slags perfeksjon, i seg selv og i den andre, som neppe kan innfris. Bruker mye energi på skarp analyse av andres utseende, fakter, feil og mangler. Å slippe andre tett innpå seg selv, derimot, vil Liv helst unngå. Selvpiskingen hun driver virker reell. Men det skorter litt på lærdommen hun klarer å dra ut av situasjonene hun havner i.
Synne Øverland hinter mot at dette kan være noen av grunnene til Livs problemer. Men hun slår det aldri fast. Lar tvert om Liv være en litt usikker forteller, en kvinne som virker å holde ting tilbake også idet hun later som hun forteller alt og virkelig blottlegger seg selv. Er hun sympatisk? Nja. Usympatisk? Tja. En interessant stemme? Absolutt.
Hvorfor er vennskap vanskelig? Tja. Kanskje har noen bare uflaks? En litt rigid personlighet. Noen røffe opplevelser i formative år. Et manglende talent. Hvem vet.
«En skade og en gave» ender litt brått, i et underlig antiklimaks. Handlingen generelt er ikke all verden. Men Livs kjølige fortellerstemme føles original, nettopp på grunn av sin klassiske tidløshet.
