– Det er tydelig at «Alt skal bort» trigger noe i folk, sier filmskaper Arild Østin Ommundsen til Dagsavisen.
– Hver gang vi har vist filmen, kommer det folk bort og begynner å fortelle om hvordan det var da de ordnet med boet etter at deres foreldre eller andre slektninger døde. Historier om søsken, foreldre, besteforeldre. Dessuten mye om ting de husker igjen fra sin barndom: Dén eksakte bilbanen, duken eller kjøleskapsmagneten. Alle minnene som er knyttet til tingene, sier han.
– Det er ingen film om sorg. Selvsagt kommer det bølger av sorg i en slik ryddeprosess. Men det er naturlig at gamle folk dør. «Alt skal bort» handler mer om det praktiske arbeidet etter at noen har dødd. Om hvordan er det å ha søsken, og gå tilbake til en rolle man en gang hadde og kanskje sette pris på å være tilbake i den bobla en liten stund, sier skuespiller Silje Salomonsen.
Slik er vi jo. Vi ser ikke mønstre i oss selv. Men utenfra går det an.
— Filmskaper Arild Østin Ommundsen
– Det er en film om å ta vareopptelling på hvem du er, hvem du har blitt og hvem du aldri ble, og hvordan det føles å møte på ting fra barndommen igjen. Søsken har vokst opp sammen, men kan likevel ha en veldig ulik oppfatning av hvordan barndommen var, og hva man husker, sier Ommundsen.
«Alt skal bort»
Salomonsen og Ommundsen er gift. De har skrevet manuset til «Alt skal bort» sammen. Han er regissør, og hun spiller hovedrollen som storesøster Ellen. En av døtrene deres, Billie Østin, spiller Ellens datter.
Liv Bernhoft Osa spiller Ellens mor. Hun forlot både komponist-ektemannen og de tre barna til fordel for en ny mann da Ellen var 15 år. Da overtok Ellen mye av morsrollen. Inkludert det praktiske arbeidet med rydding og vasking og ordning.
– Ellen ble forlatt av mor i en sårbar alder. Hun gikk inn i en slags gammeldags 50-tallsrolle der hun ble hjemme og vaska klær, mens mor realiserte seg selv, sier Salomonsen.
Rydde dødsbo
Ryddingen har Ellen fortsatt med også etter at søsknene ble voksne. Det er Ellen som tar ansvar for å organisere utryddingen av den avdøde farens hus, som er fylt til randen av møbler, bøker, nips og noter – samt et stort flygel som skal komme til å bli gjenstand for en viss strid.
Hele Stavanger er jo nyoppussa, med duse farger og glossy kjøkken. Vi trengte et ekte sytti-åttitallshus, fylt av ting.
— Filmskaper Silje Salomonsen
– Faren har ingen stemme i filmen. Alt vi vet om han, har vi fra det ekskona og barna hans sier, og gjennom tingene hans. Det er en skummel ting, å bare la ting ligge. Bilder, notatbøker, hva det skulle være, sier Salomonsen.
Torbjørn Eriksen og Tomas Alf Larsen spiller Ellens to yngre brødre. Den yngste broren ble komponist, som faren. Den mellomste valgte – eller ble dyttet i – andre retninger, og følte seg ofte usynlig i oppveksten.
De to brødrene er også med på ryddingen, men mest på Ellens ordre.
– Ellen har nok ofra en del, selv om hun sier at hun har det fint. Da er det vondt å oppdage at lillebroren, han som både hun og faren pushet sånn på for at han skulle bli komponist, ikke lenger orker å lever opp til deres håp, sier Salomonsen.
– Ellen har en tendens til å forsvare faren ganske mye. Det er nok delvis fordi de ligner en del. Slik faren pushet Ellens lillebror, pusher Ellen nå sin datter. Men det merker hun så klart ikke selv. Slik er vi jo. Vi ser ikke slike mønstre i oss selv. Men utenfra, for folk som ser filmen, går det an å se dem, sier Ommundsen.
Hus fylt av minner. Og ting
For folk som ser filmen, går det dessuten an å glede seg over alle tingene i huset søsknene skal rydde ut av – og av alle minnene de vekker.
– Hele filmen sto og falt på å finne det rette huset. Hele Stavanger er jo nyoppussa, med duse farger og glossy kjøkken. Vi trengte et ekte sytti-åttitallshus, fylt av ting, forklarer Salomonsen.
Redningen fant de på Stokka. Der bor det over åtti år gamle ekteparet Børge og Ellen Brandsberg Dahl i et nydelig hus som han har tegna selv. Det er ikke blitt pussa opp på 2000-tallet, men er fortsatt fylt med møbler og gjenstander samla gjennom et langt liv. Dette huset fikk filmskaperne låne.
Thomas Dybdahls Spellemann
Resten av jobben var bare – eller «bare» – å fylle på med enda flere gjenstander.
– Jeg har litt problem med å kvitte meg med ting. Men nå fikk vi bruk for en hel del, inkludert mye av dødsbo-lasset etter min far. Det er min serviettsamling som er med. I tillegg fylte Arild på med sitt skrot, sier Salomonsen.
På Konserthuset i Stavanger fikk de stabler med noter. Av Thomas Dybdahl, som har komponert musikken til filmen, fikk de låne en spellemann-statuett. Fra Salomonsens onkel, musikkvitenskap- og estetikkprofessor Arnfinn Bø-Rygg, fikk de låne en svær samling godt leste bøker det stikker avisutklipp, bokmerker og notater ut av sidene.
45-årsgrense
– Vi har tulla med at det er en film med 45-årsgrense. Vår generasjon kjenner igjen serviett- og klistremerkesamlingen. Interiørstilen, med furupanel og små kjøkken og skråtak på soverommet. Bøkene og lydbåndene. Fargene og tingene, sier Salomonsen.
– Men noen 20-åringer blir fornærma når jeg sier det. De har også ofte mista besteforeldre, og fulgt egne foreldre gjennom arveoppgjør. Det er en situasjon de fleste havner i, sier Salomonsen.
Jeg har litt problem med å kvitte meg med ting.
— Filmskaper Silje Salomonsen
– Ja, og apropos det med sorg. I «Alt skal bort» er det kanskje Ellens datter som sørger aller mest over å ha mista morfaren sin, uten at det helt er rom for hennes sorg. For de voksne er det så mye praktisk å ordne. Sorgen går fort over i lått og løye, i at man fokuserer på de fine tingene, sier Ommundsen.
Les også: Kvinnegruppa Ottar-leder Ane Stø i portrettet: – En ukuelig vilje til å være hatobjekt nummer én (+)
Les også: Thor Gotaas i portrettet: – En som prater så mye som meg, har mye å skjule (+)
