---
3
FILM
«Svart og hvit natt»
Ide og regi: Lars Øyno
Lysdesign: Jan Skomakerstuen
Musikalsk arrangement: Henning Farner
Med: Anna Zehentbauer, Henriette Blakstad, Simen Pettersen, Henning Farner, Viola Othilie Tømte, Nami Kitagawa Aam, Jade Francis Haj, Kristiane Nerdrum Bøgwald
Grusomhetens Teater
---
Grusomhetens Teater har, tross sine mange ulike forestillinger med til dels ulike estetiske uttrykk, alltid hatt en forankring i Antonin Artauds teorier om teatret. Med sin nyeste forestilling «Svart og hvit natt» har de helt konkret vendt tilbake til utgangspunktet og skapt en samfunnskritisk forestilling ut fra Artauds ideer. Det er det kapitalistiske oljelandet Norge det går utover, og dette kunne virkelig blitt hardtslående etater. Men forestillingen vitner mest om at dersom Artauds tanker skal ha noen effekt i dag, bør de tilpasses og oversettes til vår tid. For denne forestillingen blir for gammeldags i form og innhold til å kunne slå fra seg.
Antonin Artaud (1896-1948) er en teatermann som de færreste har svært god kjennskap til. Hans mest kjente bok, essaysamlingen «Det dobbelte teater», kom ut i 1938. Både denne boken og hans øvrige forfatterskap er vanskelig tilgjengelig, selv for den som har teatervitenskapelig bakgrunn. Artaud var teoretiker, og skapte aldri noe eget teater. Derfor bygger Grusomhetens Teater på en fortolkning av og en mulig realisering av hva som ligger i Artauds teorier.
I teatrets egen beskrivelse av «Svart og hvit natt» henviser de til Artauds tekst «Serafime Teatret», som skal være den teksten der han kommer nærmest en beskrivelse av hva slags teater han ville lage. Teatret skriver om Artauds tanker at han «utfordret vestlige prinsipper og samfunnsnormer, og foreslo at vi burde vende oss mot østlig filosofi og teater for å inspirere til en kunstform som er mer i kontakt med jorden og våre naturlige instinkter.» Innbakt i dette er en kritikk av det kapitalistiske, maskulint drevne samfunnet som «har skapt en likegyldig og individualistisk tilværelse». Og akkurat dette griper de fatt i i sin nyeste teaterproduksjon.
I «Svart og hvit natt» treffer vi syv kontorister ansatt i det norske oljefirmaet Norsk Vacuum Oil Company. De er alle kledd i mørke dresser, og allerede her kjenner jeg at tenkeren Artaud var mye mer radikal enn denne forestillingen noen gang kommer til å bli. For det er unektelig noe forslitt ved en scene fylt av dresskledde skikkelser. Sist så jeg dem i Nationaltheatrets oppsetning av Kafkas «Prosessen» (2024), før det i Det Norske Teatrets «Lehmantrilogien» (2021), og den norske filmen «Den brysomme mannen» (2006) er også fylt av grå, dresskladde skikkelser. Bare for å nevne noen få eksempler.
Når jeg ser de slitte og litt for store dressene til skuespillerne på Grusomhetens Teater, er det også lett å tenke skoleteater, og i hele denne forestillingens altfor lange førstesekvens, er det skoleteaterfølelsen som dominerer. Det avtar heldigvis etter hvert, men er ingen god start.
De syv kontoristene omgås på stilisert «bedriftsmanér», og når de snakker sammen, hører vi ord som løsninger, lederskap, kjerneverdier og bærekraft. De håndhilser, nettverker og gjør avtaler. De ler høyt, ser på støvete dokumenter og på klokken, og hviler kollektivt i et øyeblikk eller to. Alle sier hver sin replikk om og om igjen, og midt i alle bedriftsordene, kan vi også høre sitater fra Ibsens «Peer Gynt». Peer var jo også en norsk businessmann, og ikke var han særlig opptatt av moral heller. Kritikken av store bedrifters dobbeltmoral, av maktutøvelse og måter å tjene på enger på, er tydelig. Allikevel kommer denne forestillingen ikke så mye lenger enn et normal-stort demonstrasjonstog. For den revolusjonerende kraften Artaud mente teatret hans var bærer av, den kjenner jeg ikke her. Kanskje fordi det vi ser og hører fra scenen ikke egentlig er noe nytt.
Les også: Pop, paljetter og politikk sprenger grenser i «Europavisjonar»
Etter hvert som forestillingen skrider langsomt frem med sine mange repetisjoner av enkeltelementer, møter kontoristene på «noe», det er uklart hva, men dressjakker flerres av, dramatisk musikk spilles og med ett sitter de alle klistret til en vegg og jamrer som katter. Kontoristene har gått i frø, kapitalismen har spist seg selv. Deretter hører vi gjentatte «skrik av undertrykt opprør, av herdet angst», for å bruke teatrets egne ord om Artaud-teatrets virkemidler. Kanskje ville skriket ha vært et opprørende teaterelement i Artauds egen samtid, men i dag blir det bare påklistret og uten noen egentlig virkning, utover det at man ønsker seg ørepropper. Forestillingens avsluttende del er i hovedsak fysisk teater, og det er i det minste fint å se på, men igjen ikke noe som gir en umiddelbar revolusjonerende effekt.
En kritikk av kapitalismen kunne imidlertid ikke ha kommet mer betimelig. Vi lever tross alt i en tid der til og med presidenter mener at alt (også fred og andre land) kan kjøpes for penger. Vi ser i dag hvordan penger og makt kan forenes på groteske måter som vi aldri kunne ha forestilt oss var mulige for bare få år siden. Så selv om formspråket i «Svart og hvit natt» virker noe gammeldags og man aldri rystes langt inn i sjelen av forestillingen, så er i alle fall intensjonen bak den akkurat der den skal være.
