---
4
TEATER
«Hans og Grete»
Dramatisert av Lucy Kirkwood og Katie Mitchell, oversatt av Øyvind Berg
Regi: Hanne Tømta
Med: Marie Berg, Bjørn Ingar Frivold, Rebekka Jynge, Christian Greger Strøm, Peder Varkøy
Brageteatret
---
«Hans og Grete» er ett av våre mest kjente folkeeventyr. Vi forbinder det mest med de tyske brødrene Jacob og Wilhelm Grimm som samlet inn eventyr på tidlig 1800-tall, men det er også funnet på folkemunne i Norge i samme tidsrom. På scenen har eventyret utspilt seg et utall ganger, både som teater, ballett og opera. Når Hanne Tømta nå iscenesetter eventyret på nytt, med utgangspunkt i en britisk dramatisering, er det med en ny rammefortelling og slutt. Men «Hans og Grete» på Brageteatret er i all hovedsak blitt en ganske klassisk eventyrforestilling.
Eventyret om Hans og Grete skulle være kjent for de fleste, men denne versjonen introduserer barna for litt kulturhistorie – dog med en fantasifull vri. De første som entrer scenen, er nemlig de to brødrene Grimm som med hver sin håv er ute og fanger fortellinger i skogen. Den nyeste fortellingen de har fanget, sier at den heter «Hans og Grete», og denne må de putte inn i sin fantastiske fabulator, en maskin som gjør fortellingen om til en bok.
Bjørn Ingar Frivold og Marie Berg som Hans og Grete
Men man må for all del ikke sette seg på fabulatoren, for da kan man bli slukt inn i fortellingen. Dumt da at Wilhelm (Christian Greger Strøm) gjør nettopp det, for vips, så er han inne i «Hans og Grete»-universet, og bror Jacob (Rebekka Jynge) må følge etter. Dermed får Strøm og Jynge rollene som Hans (Bjørn Ingar Frivold) og Gretes (Marie Berg) far og stemor, og eventyret er i gang.
Eventyret går sin kjente gang, og skuespillerne fyller sine roller med mye energi og spilleglede. Men denne forestillingens stemor er ikke like skummel og ufyselig som man kunne forvente. Jo da, hun vil fortsatt at Hans og Grete skal forlates alene ute i skogen, kanskje for å bli spist av en bjørn, men hun har et mye mildere vesen enn det handlingene hennes skulle tilsi. I det opprinnelige eventyret dør stemoren når Hans og Grete dreper den onde heksa i godterihuset.
Fargeglad «Hans og Grete» på Brageteatret
I denne forestillingen er hun fortsatt der når de to barna kommer hjem igjen. Da ber hun om tilgivelse for det hun har gjort. Det er sikkert godt ment, men ut fra hva hun faktisk har gjort mot Hans og Grete, er det ikke helt troverdig at de faktisk aksepterer unnskyldningen og plutselig blir glad i henne. Med mindre vi da tenker at stemoren egentlig bare er ond i barnas øyne, og at dette er en fortelling om å bli glad i fars nye kjæreste, som egentlig er en grei dame.
Nora Furuholmens scenografi er ved første blikk både besnærende og interessant. Formen er gammeldags, med dekorerte sideben på hver side og en dekorert bakvegg. Dekoren består av forstørrede, blyanttegnede bilder av en skog, og det er veldig fint å se på. Blyanttegningene oppleves som en annerledes inngang til en barneforestilling, og man blir litt spent på hvordan scenografien vil utvikle seg etter hvert i forestillingen. Dessverre blir den mer tradisjonell enn man kunne håpe, og blyanttegningenes grå verden forsvinner litt i en mer normal, fargeglad barneteaterverden. Både huset der Hans og Grete bor og der heksa bor, er av compact living-typen, altså små, men funksjonelle. Interiørene er i friske farger, og den visuelle verdenen oppleves som ganske ufarlig og ikke så utfordrende for øyet.
Peder Varkøy ved tangentene
Komponist og musiker Peder Varkøy har fått rollen som katt, men sitter ved tangentene forestillingen igjennom. Musikerrollen hans er da også viktigere enn katterollen, siden dette er en forestilling der det musikalske følget er sentralt. Varkøy tryller frem både glade toner, tango, samba – og ikke minst akkorder og rytmer som får en til å tenke på Kurt Weills musikk til «Tolvskillingsoperaen». Det musikalske bildet er variert og fengende, og musikk og rytmer følger karakterer og handling så tett at forestillingen får et ekstra driv. At replikkene dessuten er skrevet på rim, understreker viktigheten av det rytmiske og musikalske i denne forestillingen.
Les også: Pop, paljetter og politikk sprenger grenser i «Europavisjonar»
Uhyggestemning kunne det imidlertid vært mer av i både musikk, lys og scenografi. Selv om heksa, i Christian Greger Strøms skikkelse, er ufyselig nok, blir det i stor grad heksa alene som er det mørke elementet i fortellingen. Det mørke antydes riktignok både i scenografiens blyanttegninger og de Kurt Weill’ske tonene, men de kunne godt vært gjort mer ut av det, slik at det skumle virkelig føltes skummelt og at stemningen ikke bare var energisk, morsom og munter. Men alt i alt er dette blitt en spenstig teaterforestilling, der skuespillere, tekst og musikk utgjør en særlig fin helhet, og der det, som i alle eventyr, ender godt.
Spilles på Brageteatret på Union Scene i Drammen før og etter turné. Se datoer og steder på Brageteatrets hjemmeside.
