---
3
TEATER
«Kilder til begeistring»
Etter en bok av Bjarte Arneson. Dramatisert av Marianne Sævig og Charlotte Frogner
Regi: Charlotte Frogner
Med Jakob Oftebro og Odd-Magnus Williamson
Oslo Nye Teater
---
Allerede før forestillingen har startet, skjer det en god del på scenen: Scenerommet er tomt for folk, men er utstyrt med en tennisbane der nettet står på scenegulvet og banedekket er trukket noen meter opp på bakveggen. På hver side ser vi et poengtelleverk fra tennissportens verden, og fra en høyttaler kommer en KI-generert stemme med underlige instruksjoner til publikum. Det er tydelig at noe er litt off og at det som skal utspille seg foran øynene våre, er noe snurrig og rart.
Charlotte Frogners iscenesettelse av Bjarte Arnesons kritikerroste bok «Kilder til begeistring» er imidlertid ikke så snurrig som man kunne forvente. Her får vi store doser hverdagshumor som antagelig treffer småbarnsforeldre best. Og selv om skuespillerne Jakob Oftebro og Odd-Magnus Williamson virkelig gir jernet i denne forestillingen, får de den aldri til å fly.
Bjarte Arneson har skrevet to bøker om de små, hyggelige tingene vi ofte glemmer å legge merke til: «Kilder til begeistring» kom i 2023 og «Ting som gjør deg glad» kom året etter. Bøkene er populær lesning: Et søk på Deichman viser at samtlige eksemplarer av begge to er utlånte, og folk står på ventelister. Det er med andre ord et marked for positiv tenking der ute, og godt er det. I tillegg til å ramse opp ulike små, hverdagslige fenomener som kan gjøre oss begeistret, er hvert fenomen utstyrt med en liten beskrivelse skrevet på en humoristisk måte.
Les også: Pop, paljetter og politikk sprenger grenser i «Europavisjonar»
Men allerede her begynner det å butte for denne kritikeren, for disse tekstene synes jeg ikke er morsomme i det hele tatt. De ulike kildene til begeistring kan dessuten være hva som helst – alt fra å returnere en fotball til å finne noe man har lett etter. Det er ikke noe galt i det, men dette virker altfor tilfeldig stuet sammen til å bli poengtert og morsomt.
Oslo Nye Teaters forestilling følger heldigvis ikke boken slavisk. I Charlotte Frogner og Marianne Sævigs dramatisering er det laget en rammefortelling om to tennisspillende kompiser, Odd-Magnus og Jakob, som i stedet for å ta en tennismatch heller spiller spillet «Kilder til begeistring». Det er om å gjøre å komme på flest og best hverdagslige småting som kan gi glede, og disse er hentet fra Arnesons bok. I Frogners regi har de ulike kildene til begeistring fått en teatral form med mye fysisk komikk og parodiering.
Det gjøres mye ut av små ting som å steke en bitteliten pannekake, en perfekt stablet oppvaskmaskin eller å våkne av brøytebilen. Men grunnkjernen i denne humoren er gjenkjennelse. Det er ofte slik at vi ler av ting som treffer oss personlig på en eller annen måte, og her er det mye humor som er knyttet til et tradisjonelt familie- og voksenliv. Det er lettere å le av noen som hater barnehagedugnad dersom man hater det selv.
Les også: Sirkler inn smerten i Vigdis Hjorths «Gjentakelsen»
Denne forestillingen klarer ikke, tross de mange sprelske innfallene underveis, å løfte det hverdagslige inn i det absurde, eller å gjøre kildene til begeistring til noe allment.
Noen smarte grep har Frogner og det kunstneriske teamet imidlertid gjort i denne produksjonen. Det er gøy at Jakob Oftebro er nettopp en Jakob, altså en veldig glad fyr, mens Odd Magnus Williamson er en ordentlig Neikob. Det hele åpner med en sur tirade fra nevnte Neikob fordi han må på gjenvinningsstasjonen med bl.a. en gammel airfryer. Når forestillingen er over, er han ikke like sur lenger, som et slags kroneksempel på at Bjarte Arnesons metode fungerer. Ikke så avansert, kanskje, men det holder forestillingen samlet.
Morsomt er det også at skuespillerne stadig spør en Google-assistent om både musikk og lyssetting, men at denne tolker ting på sin helt egen måte, og dermed ikke helt kan erstatte lyd- og lysteknikere. Et fortjent, lite spark til vår teknologiske hverdag der, altså. Og så må jeg nevne en fortreffelig Elling og Kjell Bjarne-parodi, som er forestillingens eneste virkelig morsomme øyeblikk.
Les også: Maria Kristine Hildonen briljerer i det brutale og vonde i «Prima Facie»
Jeg innrømmer glatt at jeg ler omtrent like lite av teaterversjonen av «Kilder til begeistring» som jeg ler av det litterære utgangspunktet. Årsakene er sammensatte, og jeg har nå nevnt noen av dem. Jeg kan godt forstå at det er hyggelig å se to bussjåfører som hilser på hverandre, at man kan føle stor glede over fine ord og at det er fint når noen kommer og henter en ett eller annet sted. Men om det er noe «Kilder til begeistring» har lært meg, så er det at det er vanskelig å lage god humor av akkurat slike ting.
