---
5
TEATER
«Da vi var yngre»
Av Oliver Lovrenski
Regi: Aksel Hennie
Med Jonas Benyoub, Astin Souleymane, Randin Kummeneje
Det Norske Teatret
---
Det går år mellom hver gang en bokdebutant får et gjennomslag på linje med Oliver Lovrenskis «Da vi var yngre» i 2023. «Et utbrudd av sjelden energi og selvinnsikt på vegne av hans egen generasjon», skrev undertegnede i anmeldelsen av boken til den da 21 år gamle romandebutanten.
Det er en oppvekstskildring fra Oslos drabantbyer og drabantene som bor der, fortalt på et brukket norsk, men gjennom sosiolekten, miljøbeskrivelsene og konsekvensene av manglende voksne forbilder, blir den harde historien om ungdomskriminalitet, barneranere, pur unge dopkonger og rusbrukere både nyansert, mangfoldig og sårt treffende. Det blir er en historie om samhold på tvers av kulturelle motsetninger og om å drømme. «Da vi var yngre» fortelles på scenen gjennom hovedpersonen Ivor og hans to nære kamerater Marco og Jonas. Den fjerde i kvartetten er strøket i overgangen fra bok til sceneversjonen. Det gjør det hele mer fortettet, og når det smeller så smeller det heftig.
Oliver Lovrenskis «Da vi var yngre» blir teater
Debuterende teaterinstruktør Aksel Hennies egen dramatisering ivaretar den essensielle energien, brutaliteten og samtidig skjørheten fra boken. Han har sydd de korte kapitlene og betraktningene sammen til en mer helhetlig fortelling, og rytmen i språket blir som en grov beat i møte med Jonas Benyoubs overlegne tekstforståelse og levering. Rappernes rapper fra Ellingsrud levendegjør Lovrenskis språk, inkludert det kroatiske, med glimt i øyet, breial selvskryt og innimellom med en intensitet man sjelden opplever fra en scene, enn så erfarne skuespillerne måtte være. Fra begynnelse til slutt holder han blikket i publikum.
Får ikke Det Norske Teatret lokket et yngre og mer sammensatt publikum inn i salene med forestillingen «Da vi var yngre», greier de det aldri.
Les også: Pop, paljetter og politikk sprenger grenser i «Europavisjonar»
Da Aksel Hennie lagde filmen «Uno» (2004), fortsatt en av de beste filmene som er laget om Oslo og gjengvold, hadde han førstehåndskjennskap til både Oslo øst og tematikken. Dramatiseringen av «Da vi var yngre» vektlegger bokens mer dramatiske sekvenser. Den saftig poengterende humoren er beholdt, mens generelle anekdoter er skjøvet i bakgrunnen. Da blir kontrasten til de ømmeste punktene desto sterkere.
Som iscenesettelsen av de knappe kapitlene «Lillebroren til Jonas» 1 og 2, hvor hele den vanskelige tilværelsen til Jonas skildres gjennom noen få setninger. Vi vet han blir skamslått av faren. Nå skal han endelig få bo hos moren og ikke den voldelige faren. Dagen da moren skal hente Jonas hjem til seg, vil hun la lillebroren være igjen hos faren i stedet, fordi hun kan ikke ha dem begge. Reaksjonen til Jonas er revnende framstilt av Randin Kummeneje.
Kummeneje har både Kristiania- og KHIO-bakgrunn, og noe bakgrunn fra Trøndelag Teater. Astin Souleymane i rollen som Marco, gjør her sin første større rolle med imponerende tilstedeværelse og en hjertelig tilbakelent autoritet. Begge tilfører siderollene rundt Benyoub både temperatur, varme og latent vold i scener som handler om vennskap, familie og samhold, men også brutalitet, irrasjonalitet og død. Den ene grafiske scenen burde nok utløst en såkalt «triggeradvarsel», og aldersanbefalingen på 13 år og opp bør tas bokstavelig.
Les også: Sirkler inn smerten i Vigdis Hjorths «Gjentakelsen»
Jonas Benyoub fra Hver gang vi møtes
Ivor og norsksomaliske Marco skulle bli advokater og var best og ivrigst i klassen, men stykket antyder hvorfor dedikerte elever har små sjanser under de forholdene Ivor og Marco vokser opp under. «Vi skulle bli 2pac og Zlatan og Jordan og Tyson og Elden og Banksy og gründer som Musk så det var ikke drømmer vi mangla, men håp og derfor vi er her i dag og blir chapo», som han sier.
Som artist, rapper og ordkunstner har Benyoub en lun, tilbakelent selvsikkerhet, noe mange utenfor hip hop-miljøet fikk oppdage i vinter gjennom i TV 2-programmet «Hver gang vi møtes». Men han har også eksplosiviteten som gjør at han har Ivor-rollen intuitivt under huden. Karakteren er smart, også gatesmart, har en personlighet som er varm og omtenksom, men også merket av å vokse opp med marginalisering, klasseforskjeller, sosial nød og en umulig skolegang. Da er veien kort til eldre «chapoer» som rekrutterer de yngste og gir dem ansvar.
Fraværet av voksne menn, kort sagt av fedre, gjør gjenglederne til de eneste forbildene som bryr seg. Bortsett fra mødrene da, som gutta vil beskytte. De sier muttern, så de slipper å si mamma. Muttern bæder, mens mamma er redd. Det er en vesensforskjell.
Les også: «Arven» på Nationaltheatret er et rekviem over vår tid
Tyson, Tupac og «Scarface» i «Da vi var yngre»
Midt på Scene 2, der «Da vi var yngre» spilles, har scenograf Dagny Drage Kleiva bygd Ivors gutterom som en dreibar boks, en liten «hule» med en enkel seng, postere av Tyson, Tupac og «Scarface», en boksesekk, og diverse rot. Utenfor dette rommet, eller boksen, er Oslo for øvrig, fra Groruddalen til Tjuvholmen, fra Mortensrud til Ellingsrud. Videoer på de tre veggene skaper drabantbyfasader og stemningseffekter, og små gulvkasser med videoskjermer i lokalet utvider Ivors horisont. Her viser videoer av gjengslagsmål i sekvenser som omhandler vold og ran, her er bilder av Legevakten, her er onlinespill når de spiller og andre videokollasjer som utfyller de tre guttenes univers.
Selvfølgelig spiller musikken en egen rolle i stykket. Lydsporet er understrekende, og Benyoub og Hennie har sammen med produsentene Benjamin «Benjie» Folkvord Pedersen og Jørn Dahl Helleseter (med bakgrunn fra «The Voice/«Hver gang vi møtes») skrevet et par nye fullverdige låter til forestillingen. Sangen til «Baba», Ivors bestemor, er den beste av dem, en sår og omsorgsfylt låt hvor Benyoub til fulle viser hvor emosjonell og god stemme han har.
Det er et lite paradoks at Ivor forelsker seg i Ayla, en jente som jobber på Deli de Luca på Grønland, og når han i dagevis ikke ser snurten av henne utbryter han: «jeg tenkte yo, kanskje hun slutta, kanskje jeg må bli rapper, lage heartbreak album». Ivor ble ikke rapper, men rapperen som spiller han er absolutt blitt Ivor, på scenen i det minste.
En fortelling fra og om Oslo
Sentralt i historien står nettopp den litt eldre og streite studenten Ivor blir kjæreste med. Scenene som omhandler Ayla er blant de lettere og morsomste sekvensene i stykket, hvor Hennies fine sceneskift gir oss henne kun i Benyoubs skildringer eller gjennom telefonen, bortsett fra en smart liten publikumsinteraksjon i en restaurantscene. Skuespillerens egen bakgrunn (og Aylas) hentydes subtilt til gjennom marokkansknederlandske Inez’ sang «My Love».
Les også anmeldelse av nye låter: Resa Saffa Park i sølv og Malik i pene sko
Råskapen i fortellingen «Da vi var yngre» gjelder også på scenen, i skiftene mellom lys og mørke, mellom håp og avgrunn. Dette gjør teateroppsetningen til en drivende, original og personlig fortelling fra og om Oslo, fortalt gjennom av et dedikert team og med en skuespiller i front som har den delte byen og tidsånden under huden.
