---
6
TEATER
«Europavisjonar»
Av Simen Formo Hay, Johan Hveem Maurud og Oda Radoor
Regi: Simen Formo Hay og Hohan Hveem Maurud (medregissør)
Med Heidi Gjermundsen Brock, Jae Nyamburah, Morten Svartveit, Natalie Bjerke Roland, Amell Basic, Pål Christian Eggen, Carl Martin Eggesbø med flere
Det Norske Teatret
---
Teaterforestillingen «Europavisjonar» på Det Norske Teatret er en teatervisjon uten like, en feststemt, glamorøs og glorete underholdningsmaskin, lattervekkende og parodierende, men først og fremst glødende politisk. Urpremieren er sydd over lesten til sangkonkurransen «Eurovision», men er først og fremst en skarp politisk satire og allegori over verden i dag med Europa i sentrum. Hadde man gått inn for å lage et hundre prosent dagsaktuelt stykke, ville man ikke vært i nærheten av å kunne treffe tidsånden så godt som dramatiker og regissør Simen Formo Hay gjør her.
Om du bestemmer deg for å ikke se «Europavisjonar» fordi du misliker Eurovision, gjør du kanskje en stor feil. Og skulle du simpelthen elske de samme sangkonkurransene, er sjansen stor for at du vil sette konfettien i halsen underveis. Det storpolitiske spillet er tatt på fersken, pakket inn i paljetter, tull, taft, lakk og tøys. Gjennom lagene av tung sminke og paljetter pipler det dypsvarte alvoret fram. På direkten, i alle kanaler. I denne dystre pølen finner Simen Formo Hay og hans medmanusforfattere Johan Hveem Maurud og Oda Radoor håpet om at uenigheten og mangfoldet fortsatt kan være til styrke for demokrati og sameksistens.
«Europavisjonar»-regissøren fra «Døden på Oslo S»
Da Simen Formo Hay satte opp suksessforestillingen «Døden på Oslo S» på Økernsenteret i regi av Nationaltheatret, viste han at han mestrer de helt store oppgavene. Som med «Døden på Oslo S» har han laget noe som vil bli snakket om lenge. Det er en blanding av en storslått teaterforestilling, en happening, en musikal og et direktesendt, fullskala Eurovision-show, kort sagt et overflødighetshorn av en popkulturell fantasi. Igjen har han fått et institusjonsteater til å tørre å satse på noe helt ellevilt og åpenbart ressurskrevende.
Hay kan sin Eurovision-historie, elsker sangkonkurransen og all viraken rundt. Ikke minst den politiske. «Det fins ikke nok glitter i verda til å dekke over folkemord», heter det i stykket, som går til kjernen av det pågående kaoset i Europa og verden, og bakgrunnen for det.
Les også: Sirkler inn smerten i Vigdis Hjorths «Gjentakelsen»
Zelenskyj og Trump i Det hvite hus i «Europavisjonar»
Forestillingen er en gjennomgang av Europas historie fra Berlinmurens fall og fram til møtet mellom Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og USAs president Donald Trump i Det hvite hus – halvannet døgn før premieren på «Europavisjonar». Og ja, begge står på scenen. Det gjør også Vladimir Putin.
Denne aktualiteten, som også inkluderer München-konferansen, er bare ett utslag av kreativiteten og den historiske himlingen over denne oppsetningen. Det Norske Teatret er ellers pyntet til «Grand Prix»-fest, med glitterssminkestasjoner og flaggverksted før dørene åpner. I salen er benkeradene delt inn i seksjoner for hvert av de store landene, pluss Silicon Valley. Man får flagg tilhørende «sitt» land og mulighet til å stemme, mens losjene opp langs veggene inneholder både kommentatorboks og green room, eller «dream room» som det her kalles, der deltakerne i sangkonkurransen intervjues etter at de har framført sine bidrag.
«Eurovision»-finale på Det Norske Teatret
Del hele er lagt opp som en direktesendt «Eurovision»-finale med avstemninger, storskjermer hvor man kan følge sendingen og de introduserende «postkortene» fra de ulike deltakerlandene, komplett med programledere (Hilde Olausson og Amell Basic), en «floorvert» (Tord Kinge) som holder publikum (oss) på tå hev, kameraførere, «runnere» og selvsagt orkesteret, solid ledet av Benjamin Giørtz.
Her handler det ikke bare om nasjoner, men om årstall, agitatorer og hendelser. Om store politiske og samfunnsmessige omveltninger, politiske profiler, revolusjoner og skandaler. Husker du ikke Leonid Kravtsjuk, Yanis Varoufakis’ venstrepopulistiske Syriza, Jean Monnet eller Vytautas Landsbergis, sier du? Simen Formo Hay, Johan Hveem Maurud og Oda Radoor har gjort en formidabel researchjobb, inkludert en mengde historiske TV-opptak, bilder og historikk.
Så bakes alt og alle inn i satirens uangripelige boble, hvor alt spiller på lag med alt. Oscar Udbyes spinnville og likevel kontrollerte scenografi er både vakker og truende, full av referansepunkter til både politikk, samfunnstrender og Eurovision.
Cårejånni Enderud har gått bananas i historiens kostymelager, og detaljene, glitteret, lagene og dobbeltbetydningene sitter som spyttet på, om det så er en Hitler som er inne på scenen i maks fem sekunder. Koreograf Simen Gloppen fortjener en stor blomst, og Thomas Gallaghers videodesign binder det hele sammen i både stort og smått.
«Europavisjonar» med sanger av Conchita Wurst, Baby Lasagne, Lordi
I alt dette framfører et rekordstort og heltent ensemble kjente og mindre kjente sanger fra Eurovision-historien, med Hays nyskrevne nynorske tekster. Blant artistene som gis et litt annet uttrykk er Käärijä, hvis «Cha Cha Cha» får gjennomgå av Finlands nabo i øst. Mens Boris Johnson (Hallvard Holmen) tar England ut av EU til Lordis «Hard Rock Hallelujah» og DJ BoBos «Vampires Are Alive» blir til vampyrer i Irak når Colin Powell (Ellen Birgitte Winther) finner unnskyldningen for hvorfor USA angrep Saddam Hussein.
Et høydepunkt er når Jens Stoltenberg (Rafid Arsalan Islam) står på en mellomting av et bombefly og en ørn og synger «Slik blir det demokrati», en NATO-ironisering over Norges bombing i Libya, basert på Aleksander Rybaks «Thats How You Write A Song». Lenge før vi når fram til i dag, med Ukraina, Hamas/Israel og de usannsynlige bindingene mellom Trump og Putin, synger Boris Jeltsin (Jae Nyamburah) «Soviet Goodbye», omskrevet fra ukrainske Verka Serduchkas ESC-ikoniske «Dancing Lasha Tumbai», som kom på andreplass i 2007.
Les også: «Arven» på Nationaltheatret er et rekviem over vår tid
Ytre høyre på plass
Så følger Kosovo-krigen, Oslo-avtalen, Yasir Arafat og Yitzhak Rabin, Tony Blair og senere Boris Johnsen og Brexit, Angela Merkel og flyktningkrisen, Berlusconis Italia, utvidelsen av EU og maidan-opprøret i Ukraina for å nevne noe. Og ytre høyres framvekst med Marie Le Pen, Geert Wilders, Giorgia Meloni og Viktor Orban, som passende nok synger «Send dei heim».
I denne musikkonkurransen handler det om å framføre den beste visjonen for Europa. I rad og rekke inntar «politikerne» scenen og synger sitt bidrag som så publikum skal stemme over. Det hjelper å ha Eurovision-sangene og referansene innabords, men det er ikke nødvendig. Og som ellers i Eurovision, er ikke alle sangene like spennende eller godt gjennomførte. Men når alt skal knytes sammen finner trioen bak manus og idé nødrimene som samler ikke bare sal og scene, men hele Europa og alt det som skjules innenfor det sjenerøse musikalske gavepapiret.
«Europavisjonar» imponerer regimessig og teknisk. Gjennomføringen og de kjappe skiftene mellom de ulike «landene» og politikerskikkelsene, er like halsbrekkende som den musikalske kreativiteten, snerten i samtalene og tekstene, og parodiene. Første halvdelen før pause, med de 16 landenes bidrag, er klokkeren. I andre halvdel knaker det mer i sammenføyningene, når kaoset oppstår, diskusjonene tar av og de ulike fraksjonene står mot hverandre.
Simen Formo Hay regisserer «Europavisjonar»
En av forestillingens sterkeste scener utspilles mellom benkeradene, mellom en serber (Gina Bernhoft Gørvell), en greker (Carl Martin Eggesbø) og en tysker (Jae Nyamburah), datter av en irakisk flyktning, som diskuterer EU, religion, homofobi og klassetilhørighet. Nyamburahs sang om en far, basert på Mahmoods italienske «Soldi», er etter pausen en emosjonell «showstopper» som skaper nødvendig kontrast i stykket.
En sekvens som tar mer fyr mellom benkeradene, er mellom Putin (Pål Christian Eggen) og Zelenskyj (Morten Svartveit) når de diskuterer Donbass og Krim, og Russland invaderer mens Putin synger «Opp som ein føniks» (Conchita Wursts «Rise Like A Phoenix»).
Det er i det hele tatt et stjerneensemble, med 17 skuespillere/sangere. Ikke alle kan nevnes, men Natalie Bjerke Rolands parodi på Donald Trump er historisk, hysterisk og uforglemmelig. «La makteliten blø» synger Trump, med Baby Lasagnes «Rim Tim Tagi Dim» som utgangspunkt. Og Morten Svartveit i mange roller, ikke minst som Zelenskyj, danner limet i et stort og til tider uregjerlig ensemble.
Les også: Maria Kristine Hildonen briljerer i det brutale og vonde i «Prima Facie»
Heidi Gjermundsen Broch som Angela Merkel
Heidi Gjermundsen Broch gjør sin Angela Merkel til en solid og komisk gjennomgangsfigur, med «Vi klarar det», basert på Loreens «Euphoria», som sanghøydepunkt. Ingeborg Sundrehagen Raustøls Erdogan (som synger «EU, eg er ferdig» over Efendis «Mata Hari») og Eggen i Putin-rollen, står for de beste framføringene showmessig og teknisk. Og Tord Kinges «Drømmen om Europa», basert på Carolas «Fångad av en stormvind», har mange lag i seg.
Spenningen som oppstår når det tradisjonelle institusjonsteateret gir det frie feltet og de nye stemmene ikke bare innpass, men fripass, er med på å skape en etterlengtet ny giv innen norsk teater. I den sammenhengen er «Europavisjonar» en musikalsk, satirisk og politisk genistrek som har både kunstnerisk og folkelig appell, og som bærer vekten av en helt ny visjon for hva teater kan være.
