---
4
TEATER
«Gjentakelsen»
Av Vigdis Hjorth
Regi: Nina Wester
Med Birgitte Victoria Svendsen, Emma Bones, Andreas Stoltenberg Granerud
Oslo Nye Teater, Centralteatret
---
«Gjentakelsen» på Oslo Nye Teaters scene Centralteatret er en av flere oppsetninger denne sesongen som bygger på en roman. Den er relativt teksttro til forelegget, Vigdis Hjorths roman om en kvinne i sekstiårene som erindrer og gjenopplever den mest skjellsettende fasen av sin egen ungdomstid, det hele iscenesatt med tre skuespillere som i fine skift håndterer den lille gruppen av karakterer handlingen er skåret ned til.
Forfatteren har reist inn til Oslo fra hytta hvor hun sitter og skriver, for å overvære julekonserten til Oslo-Filharmonien. Så deiser en tenåringsjente i en stor boblejakke ned på setet ved siden av henne. Nesten oppå henne. Holdningen tilsier at hun på ingen måte ønsker å være der, men er blitt tvunget med av foreldrene som sitter bortenfor. Foreldrenes innstendige masing om at jenta skal ta av seg jakken, utvikler seg til en viljekamp mellom de tre, en familie som er «i villrede og uløselig forbundet», som det heter hos Hjorth.
Dette utløser et skred av minner og erindringer hos den eldre forfatteren. Med ett er hun tilbake i veien hun vokste opp i på Tåsen, og kastes tilbake til 1975 da hun kues av en irrasjonelt kontrollerende mor som vokter over henne og nekter henne alt det en ungdom ivrer etter. Faren i bakgrunnen har kun en kommentar til morens hundsing: «la nå jenta i fred».
Dramatiseringen til Nina Wester i samarbeid med skuespiller Birgitte Victoria Svendsen – som spiller både den eldre forfatteren og sin egen mor i tilbakeblikkene – og dramaturg Marianne Sævig, holder seg nært opp til Hjorths tekst. Forskjellen er endring i tid, hvor handlingen fortelles og skildres i en nåtid og ikke i bakspeilet. Noen replikker er åpenbart tilpasset den fortellende formen, mens enkelte antydninger hos Hjorth er skjøvet til side og gjør den underliggende tematikken vagere.
Det er uansett en fantastisk stram, vond og sårt selvreflekterende tekst, og Nina Wester, som ofte arbeider med dokumentarisk teater, håndterer den like økonomisk og renskåren som i Vigdis Hjorths roman. Universet vil være kjent for den som har lest Hjorths bøker, og da spesielt «Arv og miljø», hvor hun går tett inn på sin egen familie. Den førte til at familiemedlemmer sto steilt mot hverandre, og bidro til en vedvarende debatt om såkalt virkelighetslitteratur.
I «Arv og miljø» (2016) drives vonde familierelasjoner og gammelt slagg opp til overflaten i forbindelse med et arveoppgjør, og den offentlige debatten handlet om hvorvidt det var seg selv forfatteren skrev om i forbindelse med at faren i boka skal ha forgrepet seg seksuelt på datteren. Teaterversjonen av «Arv og miljø», opprinnelig satt opp på Den Nationale Scene, spilles for øvrig senere i vår på Det Norske Teatret i Oslo.
I etterkant av «Arv og miljø» har Hjorth vende tilbake til denne familien i flere bøker, også i «Gjentagelsen». Her dreier seg i hovedsak om morens irrasjonelle kontrollbehov over datteren. Faren holdes i bakgrunnen, men over det hele henger den nagende mistanken lummert over det hele. Her er de alle navnløse.
Les også: Maria Bonnevie spiller fram desperasjonen i «En sporvogn til begjær»
Morens krakilske redsel for at datteren, som begynner på Berg videregående, skal begynne å røyke, drikke og ligge med gutter, bunner i en frykt for noe hun bare aner, men som hun ikke vet sikkert. En gjentakelse av en grenseløs atferd. Eller vet hun? Det lå en galskap over moren datteren ikke forsto, men «som jeg åpenbart bidro til bare ved å eksistere», som hun sier i «Gjentakelsen».
Centralteatrets scene er endret slik at publikum nå sitter på tre sider av scenen, som hvit og tom, med en lav trapp, og fungerer både tilbaketrukket og som et lite amfi. Birgitte Victoria Svendsen blir i Westers halvdokumentariske regi både en forteller og en aktør, både den eldre kvinnen som gjenforteller sin historie, og den unge jentas forstyrrede mor.
Emma Bones er tenåringen som tester grensene, som i hemmelighet trosser moren og lengter etter og begjærer det som for henne er forbudt. Løsrivelse, festing, drikking, røyking og gutter. Møtet med den noe eldre gutten Finn Lykke blir et vendepunkt på flere vis.
For jenta blir det et regelrett løp mot en ny fase i livet, og det handler selvsagt om forelskelse og det å skulle ha sex for første gang. Men det handler også om å dikte videre på det siste i dagboken på en sånn måte at når moren og faren finner den og leser det hun har skrevet, åpner avgrunnen seg og antydningene om noe vondt og mørkt velter fram og splitter familien på mer enn ett vis.
I Hjorths forfatterskap, og ikke bare i boken «Gjentakelsen», blir nettopp denne sekvensen i dagboken vektet som noe grunnleggende. Diktningen ble utløsende for vissheten om at «det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, og være sannere». Setningen blir også en nøkkel i teaterforestillingen.
Les også: «Arven» på Nationaltheatret er et rekviem over vår tid
Wester letter på trykket ved å tilføre handlingen dels store doser humor, særlig gjennom Bones’ karakter hvor både fortvilelse, trass og keitethet blåses opp. Andreas Stoltenberg Granerud spiller både den skyggelagte faren og Finn Lykke. Sistnevnte blir en karikert mopedgutt, mer en illusjon enn en virkelig person.
Birgitte Victoria Svendsen er en formidabel forteller og formidler av historien gjennom den eldre kvinnens tilbakeblikk, og i måten hun spiller fram den strenge, hysteriske moren. Emma Bones har både den kuede holdningen og den sterke trassen som gjør jenta sammensatt og sterk, og med unntak av noen avgjørende vendinger i historien handler dette først og fremst om de to.
Les også: Maria Kristine Hildonen briljerer i det brutale og vonde i «Prima Facie»
Teksten bli i overkant vag på enkelte punkter, hvor det litterært antydende ikke helt når ut i den innimellom litt ekspressive handlingen, og hvor humoren til tider overskygger det såre. Dette gjør at lummerheten og det usagte aldri helt bryter overflaten, og de konkluderende scenene blir mer refererende enn konfronterende.
Selv om solide samhandlinger mellom regi, manus og skuespill godt på vei ivaretar nyansene i romanen «Gjentakelsen», gir nok forestillingen mest til dem som kjenner Hjorths univers fra før. Og det er mange. De tidsantydende klærne, Mathias Langholm Lundgrens lysdesign og Mathis Dikkanen lyddesign, hvor også musikken spiller inn (låter fra The Doors med flere) gir identifiserende tyngde.
Ikke minst er dette fortettede familiedramaet også en Oslo-historie på Oslos eget teater, om oppvekst, om klasseforståelse og bydeler (Tåsen). Og ikke minst om folk og historier knyttet til forelskelse, løsrivelse og framtidshåp, skildret av en av våre aller fremste forfattere, fra Oslo.
