---
5
MUSIKK
Pumpegris
«Fritids»
Ta:lik
---
«Livet kan jokke suge, når du er bare to og tjuge», synger Vera Sonne i bandet Pumpegris. Svaret på dette retoriske spørsmålet gir seg selvsagt selv. Men er det en ting som derimot ikke suger, er det «Fritids», debutalbumet til bandet som ved et trylleslag fornyer den norske musikktradisjonen ved å blande folkemusikk, fuzza rock, urban pop, hip hop, rap og en framoverlent punkholdning som flyter inn i den eksperimentelle jazzsonen som om det var noe helt dagligdags.
Dette fem personer store bandet er allerede et godt etablert liveensemble, kjent for eksplosive og utagerende konserter. Albumet har også sine høyenergiske partier, men samtidig tøyler produksjonen de mest utflytende elementene og skrur heller opp intensiteten i de stille og vokalnære partiene. Dette skaper spenninger og kontraster til villskapen i spillet. Rolig eller hardt, eller et sted imellom, dette er uansett noe av det mest beintøffe du får høre i år.
Les også: Trompetisten Mathias Eicks nye album høres ut som en følsom høytidsstund
Det er en naturlighet lik livets gang at Tuva Livsdatter Syvertsen har produsert «Fritids». Hun sto selv i bresjen da det forrige jordskjelvet rystet den norske folke- og tradisjonsmusikken, da band som Majorstuen og Syvertsens egen trio Valkyrien Allstars blandet hardingfeler og folketoner med moderne uttrykk langt bortenfor folkrocken. Og igjen spiller knutepunktet på Oslo vest en rolle i utviklingen, om ikke i navnet denne gangen, så i utdanningsinstitusjonen som ligger der.
Pumpegris-medlemmene spinner ut av Norges Musikkhøgskole, men det er heller ingen tilfeldighet at en klubb som Hærværk nevnes i en av tekstene, og at bygda synger bakom. Pumpegris er et resultat av solid håndverk og improvisasjonskunst over jazzen og folkemusikken, hvor det skolerte brynes mot urbane impulser og tradisjonsmusikken fra blant annet Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal og Telemark.
Mye av uttrykket formes av felespillerne. Astrid Garmo har folkemusikken fra nettopp oppveksten i Gudbrandsdalen under huden, samtidig som hun gir lydbildet store injeksjoner med fuzz fra gitar og synth. Stortalentet Trygve Liahagens spill ligger nærmere jazzen og improen, mens Mikkel Bjørneboes bass ligger og dundrer, slår og pigger som et ømfintlig jazzbegeistret beist under det hele sammen med Jon Espelids trommer.
Les også: Nye låter: Resa Saffa Park i sølv og Malik i pene sko
Folkemusiker og tekstforfatter Vera Sonne er en vokal heimstaddikter fra Oslo, og stemmen er like elastisk omskiftelig som tekstene hennes: øm og lokkende i låter som «Intro», «Kaffen er klar» og den innimellom tunge og kakofonisk eksperimentelle «Livet kan jokke suge», mens hun i andre låter både lener seg mot kveding og rap. Et eksempel på sistnevnte finner vi i «Forfengelighet», når hun snakkerapper og synger om hverandre: «Fåkke på meg ekteføltheten mer/Fåkke med meg virkeligheten mer/Jeg vet hva de ser/Jenter som sipper til sola går ned».
Tekstene hennes snor seg rundt hverdagsbetraktninger og åpne refleksjoner rundt det å være ung, blakk og kunstner, det å være skeiv og det å være i en brytning mellom ung og voksen, og det å teste ut forelskelse og kjærlighet. «Si det som det er» er den vareste visa på hele albumet, som et pust i en tosomhet, med flust av antydende følelser, og som musikalsk stiger opp i en folkemusikalsk svir der Sonne svarer både sulling, tralling og kveding. Før «Kjære bror» åpenbarer Mikkel Bjørneboes fascinasjon for den vestafrikanske musikken i en låt som nærmest skifter ham til en progrockvise med nakkeknekkende styrke.
Den råeste teksten er det likevel Astrid Garmo som står bak, og låten «Dritten i midten» danner da også et midtparti på skiva, som et slag i trynet mot bygda, en unnskyldning til mor og far, og en lovnad om at hun nok aldri blir som storebroren eller lillesøsteren. Hun legger ikke fingrene mellom, snarere smører hun flesk på: «Ikkje nok med at e stadig mangla krono, e mangla fakkings dopamin/Mata huggu mitt mæ alkohol og pillo, i form tå amf og brennevin/Hjerna går i hondre jævla faans hælvete, kænn e vær så snill få fred/Kænn’kje gå ein dag utta at huggu koka, e trur det klikka heilt for me».
Med «Fritids» balanserer de det brutale og det vakre med en sjelden dyp forståelse for musikksjangrene, samspillets dynamikk og instrumentenes iboende muligheter og kraft. Pumpegris leverer med dette en sjelden god debut, livsbejaende, rå og knalltøff.
