---
3
DANS
«The Cello»
Koreografi, Scenografi, lyd- og lysdesign: Jo Strømgren
Med: Malika Berney, Anna B. Andresen, Angela Dematté, Jakub Medrzycki, Egil Mikael Alnæs, Iannes Bruylant
Den Norske Opera og Ballett, Scene 2
---
Koreograf og teatermaker Jo Strømgren er Den Norske Opera og Balletts huskoreograf, og hver sesong presenterer han enten noe splitter nytt eller noe godt og gammelt fra sitt rikholdige repertoar på en av Operaens scener. I fjor høst kunne vi se den nye, abstrakte samtidsballetten «Stigma» på husets hovedscene, og denne sesongen gir han oss et nytt verk i et abstrakt formspråk, nå på Scene 2. Forestillingen «The Cello» er laget med utgangspunkt i Johann Sebastian Bachs seks cellosuiter (her i innspilling av Truls Mørk), og er tenkt som en forestilling der dans og musikk knyttes tett sammen uten noen øvrig fortellende struktur.
Dessverre faller konseptet med den organiske forbindelsen mellom dans og musikk veldig fort. Det er som om koreografen ikke har klart å finne noe solid fundament for denne forestillingen. Verken dans eller musikk kommer til sin rett, og man sitter ikke igjen med så mye etter endt forestilling.
Bachs seks cellosuiter er blant den klassiske musikkens mest spilte solostykker for strykere, og de ble antagelig komponert i tiden 1717-23. Suiteformen består av ulike barokkdanser, og det er derfor ikke unaturlig eller overraskende at en koreograf vender seg til suiten når hen vil skape et nytt koreografisk verk. Strømgren er heller ikke den første som gjør det. Kunstnere innen andre retninger har også latt seg inspirere av disse uakkompagnerte cellosuitene, som Ingmar Bergman, og preludien fra den første suiten har vært populær blant flere amerikanske filmskapere. Så Strømgrens nye verk står i en sterk kunstnerisk tradisjon hva angår bach-inspirasjon. Derfor er det ekstra synd at denne forestillingen ikke fungerer.
Les også: Hun skal bli Nationaltheatrets nye sjef
Det er fint lite igjen av de barokke dansene i Strømgrens «The Cello», og sant å si er det ikke så mye barokkmusikk og cello igjen heller etter hvert som forestillingen skrider frem. Åpningen er imidlertid spennende, når en av danserne (Angela Dematté) opptrer ganske overbevisende som cellist og «spiller» på instrumentet mens en av de mannlige danserne (Jakub Medrzycki) fremfører dans som ligger tett opptil musikkens synkoperte figurer. En stund tror vi at musikken spilles live, men når «cellisten» går og musikken fortsetter, skjønner vi at vi er blitt lurt. Det er gøy, og et veldig typisk Strømgren-grep. Men så forsvinner celloen ut av scenebildet. Siden dukker den bare kort opp nå og da, og resten av forestillingen blir en ganske uforløst og retningsløs sak. Bachs musikk kommer dessuten til å veksle med mer abstrakte lyder – kanskje er det elgitar, kanskje er det forvrengte cello-toner. Betagende er det i alle fall ikke med den durende lyden vi lytter til gjennom mye av forestillingen.
Operaens presentasjon av «The Cello» peker i to ulike retninger. På den ene siden beskrives dansen som abstrakt, et rom der «assosiasjonene kan flyte fritt», og på den andre siden kaller man det et «kammerspill», der «fortellingen er spekket med fantasi og poengtert vidd». Det siste høres ut som en typisk Strømgren-forestilling, mens det abstrakte peker mer mot det vi så av Strømgren i «Stigma». Og har man sett Strømgrens koreografier før, er formspråket i «The Cello» velkjent. Men det er som om forestillingen ikke får bestemt seg for om den skal være det ene eller det andre.
Les også: Maria Bonnevie spiller fram desperasjonen i «En sporvogn til begjær»
Det er som om Strømgrens befatning med fortellende dans og teater hele tiden ligger og ulmer under overflaten, men blir til ingenting fordi dette er bestemt å være abstrakt. Det abstrakte får heller ikke utfolde seg fordi det hele tiden er noen elementer i forestillingen som peker mot det fortellende. Her ser vi gester som illuderer det å se på klokken og snakke i telefonen, vi får noen ømme omfavnelser, forsøk på å begrave «cellisten» under en gulvmatte, og vi hører stemmetoner fra et orkester. Men disse elementene har ingen egentlig helhet eller historie som de passer inn i. Forestillingen står i en spagat mellom det abstrakte og det fortellende som ikke tjener til noen ting.
Et par trekk ved «The Cello» som er av den mer positive sorten, er kostymene og oppdelingen av scenerommet i et stort fremre rom og et mindre rom bak. Bregje van Balens lyse, lette kostymer er som skapt for lille Scene 2, der vi kommer ganske tett på danserne. Selv om kostymene er hverdagslige (skjorter/bluser og skjørt, bukse eller shorts), er de i harmonerende, lyse toner med vekt på teksturen og det gjennomskinnelige i stoffene. Det gjør dem interessante å hvile øynene på. Romløsningen er god fordi den inviterer til parallelle løp i fremre og bakre rom, og ofte ser vi at bevegelsesmønstrene i de to rommene speiler hverandre. Det er veldig fint.
Som helhet blir aldri «The Cello» en forestilling å regne med. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bruke ord som forglemmelig og kjedelig om et Strømgren-verk, men denne gangen er det de eneste ordene jeg finner dekkende for det jeg har sett og hørt.
Forestillingen er en co-produksjon mellom Jo Strømgren Kompani og Silesian-Moravian National Ballet
