---
JAZZ
Mathias Eick
Lullaby
ECM
---
Mathias Eick har vært en sentral musiker i norsk jazz siden han dukket opp i Jaga Jazzist i slutten av forrige århundre. Dette er hans sjette soloalbum for det tyske plateselskapet ECM. Da Eick var langt yngre kalte han og en kamerat gutterommet for Regnbuen, etter Rainbow Studio i Oslo der så mange ECM-klassikere ble spilt inn. Der satt de og hørte på plater produsert av Manfred Eicher, med Jan Erik Kongshaug som tekniker. Siden fikk Eick være med på dette selv. Kongshaug gikk bort i 2019, men Eicher og Eick har igjen vært tilbake i Rainbow for å gi oss 45 minutter med vellyd.
Les også: Telehiv - ny jazz med spenning og store overraskelser
Etter to album med det samme bandet («Ravensburg» og «When We Leave») har Eick samlet et nytt lag, med Ole Morten Vågan og Hans Hulbækmo på bass og trommer, og ikke minst Kristjan Randalu fra Estland på piano. Sistnevnte ga ut et soloalbum på ECM i 2018.
«Musikk full av omtanke og stille ettertenksomhet», skrev jeg om «When We Leave» forrige gang. Det kan godt gjentas selv om lydbildet er et helt annet. Åpningssporet «September» setter standarden. Mathias Eick står for noen av de mest melodiøse utspillene i norsk jazz. Med hans utsøkte tone i trompeten blir dette en nytelse. Randalu kommer inn med friere spill over tangentene, og skaper liv og røre i alle sporene på albumet. Bak dem legger Vågan og Hulbækmo ned groover som gir lydbildet en egen spenning.
Les også: Kjetil Mulelid Trio: Melodisk, melankolsk og vakkert
Tittelmelodien «Lullaby» er skrevet som en reaksjon på krigshandlingene i Gaza. Dette er ikke noe det går an å høre eksplisitt, men med vissheten får lyden av trompeten liksom en ekstra sår karakter. Harde tider gir plass til både konfronterende og beroligende musikk. Dette albumet gir oss mest av det siste. Vi får vite at «My Love» er en melodi Eick spilte til sin blivende hustru den dagen han fridde. «Hope» må vi tro er et vakkert håp for framtida. Aller mest oppløftende er lystige «May». Eller kanskje «Free», der hovedpersonen også synger, med en lengsel som det er naturlig å tolke som et fromt ønske om større friheter for alle.
