---
4
TEATER
«Dette fortjener du»
Av Even Torgan, Fanny Vaager og Markus Neby i samarbeid med skuespillerne
Regi: Even Torgan
Med: Kjersti Tveterås, Seda Witt, Deniz Kaya, Birgitte Larsen, Trine Wiggen
Nationaltheatret, Torshovteatret
---
«Dette fortjener du» er et sosialt eksperiment av et teaterstykke. Det konfronterer og tvinger publikum ikke bare til å tenke, men også svare for seg. Hvilke privilegier tar vi for gitt, og hva vi er villig til å kjøpe for penger? Det handler om klasseforskjeller, moral og relasjoner ulike samfunnsgrupper imellom, om gapet mellom de som har og de som ikke har ressurser. Med andre ord temaer som regissør og scenekunstner Even Torgan har tatt opp en rekke ganger tidligere.
Torgan er til vanlig leder av teaterkompaniet Antiteateret, men oppsetningen «Dette fortjener du» er et prosjekt med Nationaltheatrets fast tilknyttede aktører i tillegg til folk han har jobbet med tidligere. Publikumskonfrontasjonene underveis i forestillingene er gjenkjennelige grep fra Antiteatrets side, som i siste sommers utendørsdrama «Skitten blond», det klimadrøftende stykket «Før vi dør», kjønnsdebatterende «Stor cis-energi» og Oslo Nye Teater-oppsetningen «Rasisten».
«Dette fortjener du» er Torgans regidebut på Nationaltheatret og nok et samarbeid med et institusjonsteater. Et stykke ny norsk dramatikk som søker å utfordre og stille spørsmål. Er du arbeiderklasse? Middelklasse? Overklasse? Alle er representert, men de aller fleste i salen denne kvelden rekker komfortabelt opp hånda når spørsmålet om middelklassen kommer opp. Det sier også noe om hvem som går på teater i Norge. Men spørsmålene begrenser seg ikke til vage definisjoner om gruppetilhørighet. Snart handler du om hvor mye du tjener? Hvor mye kommer du til å arve? Og er Foodora uetisk?
Les også: Maria Bonnevie spiller fram desperasjonen i «En sporvogn til begjær»
Seda Witt spiller Benedicte, kollegaen til hovedpersonen og musikkpedagogen Mette, spilt av Kjersti Tveterås. Det er Witt som ved jevne mellomrom rykker handlingen opp med roten for å utfordre publikum på det mest personlige. Publikum presses ut av komfortsonen, man kjenner både iveren og snevet av ubehag i rommet. Mens enkelte blant publikum har eksponeringsbehov, vegrer andre seg for å ikke se lyskjeglen fra lommelykten i øynene når Witt sveiper den over publikum. Scenograf Mira Genevieve Dagbo Landa, som tidligere har jobbet med Antiteateret, gjør det hele enkelt med et hvitt, rundt lyspodium på scenen som aktørene spiller på og rundt. Kato Adolfsens lys er på samme måte til for å skape en så intim og nær situasjon som mulig i det runde scenerommet med publikum på alle sider.
Det er de samhandlende sekvensene mellom scene og sal at styrken til «Dette fortjener du» ligger, følelsen av et fellesskap hvor ingen blir «spart», hvor alle risikerer å måtte svare. Like nådeløs blir utspørringens avsløringer av ulikhetene blant publikum som er til stede, både når det gjelder lønnsnivå, etiske grenser og framtidsutsikter knyttet til for eksempel arv. Og er noen av de som tjener mest, villige til å gå ned i lønn for at de som tjener minst skal få mer?
Selve handlingen, som fungerer som en ramme for den «statistiske» rundspørringen blant publikum, er dessverre ikke like presist gjennomført. Even Torgan har laget et manusutkast sammen med Markus Neby og Fanny Vaager, mens det ferdige resultatet er i tråd med filosofien fra Antiteateret, knadd til i samarbeid med skuespillerne og gjennom improvisasjon. Ett eller annet sted på veien har de mistet tråden i det man ser er kimen til et svært originalt stykke. Det ferdige manuset er langt fra så skarpt som det kunne vært.
Mette er musikkpedagog og holder kurs i fengsler. Hun er singel og har som voksen egentlig lagt til side tanken på et etablert forhold, men håpet er der fortsatt. Hun er fascinert av sykepleieren (Deniz Kaya) som behandler hennes demente mor (Trine Wiggen) på sykehjemmet, men det er komplisert. Hverdagen går ikke opp. Det er også mye uavklart mellom mor og datter. Så forteller Benedicte om en annen løsning, hvor man kan leie en «kjæreste» gjennom firmaet «Rent a Boyfriend».
Mettes moralske kompass stritter imot, men en kveld har hun likevel sendt en bestilling. Bare for å ha noen å se på TV sammen med. Ukrainske Jaroslav (Sjur Vatne Brean) er blitt sendt til Norge av familien for å komme unna krigen. Her gjør han det han får betalt for, men også de tjenestene, frivillige eller ikke, har en høy pris.
Les også: «Arven» på Nationaltheatret er et rekviem over vår tid
«Dette fortjener du» handler dypest sett om ensomhet, og om hvor radbrekkende selvsentrert mennesker blir når samvær og fellesskap blir en uoppnåelig drøm. Med mindre man kaster alle prinsipper over bord og kjøper seg substitutter. De fleste blant publikum har i likhet med Mette råd til å pantsette prinsippene.
Deniz Kayas sykepleier skal snart få en framtredende rolle i Mettes liv, mens den ukrainske leiekjæresten blir en vare som kan skyfles ut når den ikke lenger tjener sin hensikt. En ting er etiske betenkeligheter rundt deleøkonomi og for eksempel tilbringerkjeder for hurtigmat, men en flyktning nederst på rangstigen har absolutt ingenting å stille opp med når ting går galt.
En av de innsatte i fengselet ser fram mot et liv i frihet. Hun er den vanskelige og forlangende deltakeren som fellesskapet ikke finner plass til, som fjernes fra fellesrommet når hun blir «for mye». Birgitte Larsen spiller den innsatte med overbevisning, og bidrar til at denne lille rollen blir den du blir mest nysgjerrig på i stykket.
Les også: Maria Kristine Hildonen briljerer i det brutale og vonde i «Prima Facie»
Selv om spørsmålene stykket reiser er betimelige og viktige, er «Dette fortjener du» overraskende forutsigbart. De mest interessante anslagene – som nettopp Larsens karakter – blir ikke forløst, heller ikke forholdet mellom Mette og moren eller Jaroslavs historie. Den tidvis skarpe satiren mister derfor brodden i en handling som føles som om den er skåret så inn til beinet at den særlig i siste delen faller fra hverandre og avsluttes med et samstemt nødrim.
Slutten svarer kanskje til begynnelsen. Tveterås åpner forestillingen med å dele inn publikum i flere grupper og inviterer til flerstemt sang. Det er fint og forløsende, men samtidig er dette den tredje oppsetningen med Tveterås i hovedrollen (etter «Haugtussa» og «Jane Eyre») hvor hun åpner det hele med å få publikum med på en sanglek. Allerede her får man fornemmelsen av at manusets retning og utvikling har måttet vike for fristelsen til lettkjøpte gevinster. Det er neppe ment som et metagrep, tematikken i stykket tatt i betraktning.
Rammehistoriens forutsigbarhet og litt hullete helhet, bidrar til å svekke presisjonen. Og med det skapes også distanse mellom vår etter hvert dalende interesse for karakterene, og de slagkraftige rundspørringene Seda Witt setter i gang.
