– Jeg vet ikke om Trump er verre enn Biden. Jeg syns de er like fæle, sier Johannes Anyuru til Dagsavisen.
Det svenske forfatteren utdyper:
– Trump later som han er en Stor President. Han vil være Reagan og Kennedy i samme person. Amerikanerne trøster seg med ham. Med «handlekraften» hans. De vil ikke innse at det amerikanske imperiet er i ferd med å gå under uansett.
---
Johannes Anyuru
- Svensk romanforfatter og poet, født 1979.
- Nominert til Nordisk råds litteraturpris for «En storm kom fra paradiset» i 2013.
- Mottok Augustpriset for «De kommer til å drukne i sine mødres tårer» i 2017.
- Romanen «Ixelles» kom i norsk oversettelse i 2024.
---
– Det amerikanske imperiet dør av demografiske, økonomiske og geopolitiske grunner. Trump har klart å få folk til å tro at feilen har vært dårlige presidenter, og at han kan fikse det. Men det spiller ingen større rolle om det er Kennedy, eller Obama, eller Trump som sitter i Det hvite hus. Hele systemet er pill råttent, sier Anyuru.
Trump uten filter
Slik Anyuru ser det, er forskjellen mellom Trump og resten av de amerikanske presidentene først og fremst mangelen på filter.
– Den israelsk-amerikansk kunstneren Udo Aloni skrev noe jeg syns var interessant: «Israel har drept overjeget sitt». Han kunne sagt det samme om Trump, sier Anyuru.
I psykologi og filosofi er overjeget den delen av oss som holder de primitive instinktene nede – den mer høflige og samvittighetsfulle «voksne» delen av oss.
– Overjeget sier «klart alle er litt rasistiske, men vi sier det ikke høyt». Trump, derimot, driter i sånt. «Senatorens kone er ikke like vakker som min kone», sier han, «kona hans ser ut som en gris». Sånt sier man ikke. Men Trump gjør det, sier Anyuru.
Og folk ler og heier.
– Trump gjør narr av handikappede. Snakker drit om kvinnfolk. Retter hat mot «utlendinger». Uten filter, som et barn. Det er veldig befriende for mange. Som i en fin middag, når noen endelig reiser seg opp og holder en drøy tale, og man omsider får en pause fra den stivnede høfligheten. Fra etiketten, sier forfatteren.
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
Høflig folkemord
Problemet, forklarer han, oppstår når etikettens høflighetsregler ikke bare styrer hvilket glass man drikker vin eller vann av i en pen middag, men også dekker over politisk unnfallenhet.
– Det er lett å være enige om at man ikke trenger si de rasistiske tingene man tenker høyt. Men hva når etiketten brukes til å dekke over et folkemord? spør Anyuru.
– Det har vært helt sinnssvakt å se president Biden og hans utenriksminister Blinken si at det er «komplisert» og «komplekst» å forholde seg til folkemordet i Gaza. De står side om side og snakker pent og høflig om «sidene i konflikten» og «behov for selvforsvar»- samtidig som tusenvis av palestinske barn blir sprengt og tent på og plaffet ned med våpen. Folkemord er ingen anledning for etikette! Man kan ikke gjemme seg bak veloverveide høflighetsfraser da, slik Biden konsekvent gjorde, sier han.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
«Ixelles» og sannheten
Johannes Anyurus siste roman oversatt til norsk heter «Ixelles».
Manipulering gjennom ord er et viktig tema også i boka. Hovedpersonen, Ruth, er ansatt i et PR-byrå som dikter opp falske meningsbærere. «Hun er virkeligere enn mange mennesker som finnes i virkeligheten» sier Ruth om en av disse oppdiktede profilene.
– Kanskje er «Ixelles» mitt forsøk på å redde min egen drøm om hva litteratur er. Jeg vet ikke helt. I ettertid har jeg kanskje tenkt at det var en avskjed til litteraturen. I hvert fall et farvel med den såkalte «innvandrerlitteraturen» Sverige elsker, den som går ut på å selge sin elendighet.
Les også: Lars West Johnsen: Donald Trump er i ferd med å strupe Amerika
Fakta og etikk
I stedet for å skrive romaner eller poesi, oversetter Johannes Anyuru palestinske poeter, og skriver essays. I Vinduet har han skrevet om sannhet.
– Er det forskjell på fakta og sannhet?
Anyuru lar spørsmålet henge litt i lufta.
– Fakta er virkeligheten slik det faktisk ser ut. At Gaza er bombet flatt og tusener på tusener av palestinske barn er døde, er fakta. Men sannheten? Det er noe mer. Sannhet er det man tror på. Sannheten er at alle disse barna kunne dø, at de kunne drepes, fordi vi lever i en rasistisk verden der palestinske barn verdsettes lavere enn for eksempel svenske eller norske barn. Så sannheten har en slags etisk dimensjon, sier Anyuru.
Les også: Hjalp fattige barnefamilier, nå trenger moren selv hjelp
En verden forsvinner
Det kompliserer alt.
– Det må jo være umulig å være journalist i dag. Før tenkte folk det var sant, det som sto i avisa. Det er jo faktasjekka og godkjent. Nå tror folk like mye på tilfeldige ting fra Instagram. Så en hel verden er i ferd med å forsvinne. Avisenes verden. Kanskje også litteraturens verden.
Det lyder pessimistisk. Men Anyuru er ikke her for å koseprate, slik gjeldende etikette foreskriver.
– I bunn og grunn har vi lært oss at alt er meningsløst. Da jeg var tjue, ar alle ute og demonstrerte mot krigen i Irak. Til ingen nytte. Det militær-industrielle komplekset gjør uansett som det vil, sier Anyuru.
– Vi har lært oss opp til å akseptere at vi kun får smuler. Vi får lov til å diskutere hvem som bruker hvilke toalett. Pronomenbruk. Men så snart noe faktisk betyr noe, er det allerede opp- og avgjort. Virkeligheten er grusom. Høflig etikette prøver, men klarer ikke å dekke over det, sier Anyuru.
Les også: Hva har Kim Kardashians gullkjole med et toppmuseums kjempetabbe å gjøre? (+)
Les også: Anmeldelse av Lars Saabye Christensens «Haren og andre noveller»: En mester i novellekunst (+)
Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet (+)
