---
4
KONSERT
Teddy Swims
Oslo Spektrum
---
Teddy hvem, spør kanskje mange seg nå. 32 år gamle Jaten Collin Dimsdale har vært bedre kjent som Teddy Swims siden har begynte å legge ut sine coverversjoner av kjente sanger på YouTube i 2019. Enda mer kjent etter at hans første album «I’ve Tried Everything But Therapy» kom ut i 2023, med «Lose Control» som en instant farsott. Han var nominert til årets beste nye artist under Grammy-utdelingen nylig, prisen som Chappell Roan vant. I Oslo fylte han Rockefeller i mai i fjor. Ti måneder senere er det igjen fullt hus, i det nesten ti ganger større Oslo Spektrum.
Les også: Pop i 2024 – det store kvinneåret
På plate er Teddy Swims en soulartist i en hvit tradisjon. Han tar i alt det stemmen kan bære, og på sitt beste er han virkelig god. Sangene har en karakter som en eldre musikkanmelder kan forundre seg over at langt yngre hører på i dag, og samtidig konstatere at gode, gammeldagse sanger aldri går av moten. De siste årene har gitt stor suksess til amerikanske artister som Benson Boone («Beautiful Things») og Noah Kahan («Stick Season»). Forbausende traust musikk, i ei tid der formspråket fortsatt endrer seg. Uttrykket til Teddy Swims kan minne om skotske Lewis Capaldi, som er blitt en enda større verdensstjerne helt uten glamorøs styling, bare med følelsesladede sanger som treffer et stort publikum.
Artistetternavnet Swims skal være en forkortelse for «Someone Who Isn’t Me Anymore», altså som en slags karakter på scenen. Jeg vet ikke helt, det virker som det han synger om er personlig nok. Han forteller oss også at han har begynt å gå i terapi, han er forelsket, han skal snart bli far. Bortsett fra dette tar Teddy Swims lite kontakt med publikum. Denne konserten går på skinner. 24 nummer på 100 minutter er effektivt jobba.
Les også: Laura Nyro – den beste sangeren du kanskje ikke har hørt
Å gjøre så store opptredener som dette bare ett år etter gjennombruddet er en utfordring. Han har bare to album med sanger å hente fra, og framfører derfor det meste han har. Ikke alt er like godt. Likevel er det mye sjarmerende med Teddy Swims. Konserten begynner med den sjelfylte åpningen på det nye albumet, «Not Your Man». «Hammer In Your Heart» og «Apple Juice» har Motown-aktige stemninger, mens «She Loves The Rain» er en oppløftende ballade. Liker jenta at det regner, så kan hun kanskje like ham også?
Teddy Swims lager storslåtte sanger. På godt og vondt. Det kan bli litt mye på konsert. Det er det samme som vi hørte fra countryartisten Morgan Wallen i Oslo fjor: Den store arenaformatet tar overhånd, med pyroteknikk, massive gitarer, tepper av synth, alt dette som overdøver mye av særpreget til sangeren. Jeg føler meg stadig oftere som dem som kritiserte Bob Dylan for å begynne å spille elektrisk gitar: Det var for høyt, de hørte ikke tekstene. Men han sprengte jo grenser! Nå blir mange av de store artistene mer og mer like på scenen, også de som kommer fra forskjellige musikalske retninger opprinnelig.
Les også: Sivert Høyem med nytt, godt album
«If I Ever Change Your Mind» synger Teddy Swings med bare piano, bass og gitar i ryggen. «All That Really Matters» er enda mer nedstrippet. Så fint kan det være. «Are You Even Real» og «Black And White» er flotte soulduetter med vokalistene fra koret. Pene «Northern Lights» kommer med et slags nordlys på den store bakveggen, men han avstår fra å spille på publikums lokalpatriotisme i sangens anledning.
Et par innslag framføres med en rekke klassiske platecover i en jukeboks på storskjermen, alt fra Joy Division til Dr. Dre i søte teddybjørnutgaver. Dette er en opptakt til en slags loddtrekning om hvilken coverlåt han skal synge i kveld. En tall og en bokstav fra publikum setter jukeboksen med alle platecoverne i sving. Det blir Kings Of Leons «Use Somebody». Pussig nok den samme som på nest seneste konserten hans i Tyskland. Samme det.
«Lose Control», sangen de fleste har ventet mest på, kommer mot slutten av konserten. Typisk nok med en bitende gitarsolo som ikke er på plata. Jeg spiller det nye albumet igjen mens jeg skriver ut denne rapporten, og blir litt betenkt over hvor mye finere det meste høres ut på plate enn i de overdådige konsertarrangementene.
