---
5
LÅT
Fredrik Svabø
«Talk About It»
---
Plutselig kom lyden av våren og lengselen etter sommer. Vinterens varmeste låt er det Fredrik Svabø som står for, og har du ikke hørt om han, har du garantert hørt noe av det han har holdt på med, som gitarist, produsent eller låtskriver, med en merittliste som teller Beharie, Sigrid, dePresno, Iris pluss en haug med andre bergensartister, og da framfor alle Aurora. Bakmannen og igangsetteren gir nå jernet i et eget prosjekt som singelen «Talk About It» er siste forsmak på før album senere i vinter. Det er en gromt funky sak med Fieh-trompetist Lyder Øvreås Røed fremst på planken, i rå og fri fly over et gitar- og trommekomp som gjør godt for sjela. Tenk Kendrick Lamar og D’Angelo, begge uttalte inspirasjonskilder i denne sammenhengen.
Det er ikke en ren instrumental, selv om man tror det i drøye to minutter før Thea Wang kommer inn med en vokal som passer dette landskapet perfekt. Uten noe forvarsel og uten de store utleggene synger hun en variasjon over strofen «When are we ever gonna talk about it», og skaper med det et brudd i låten som står ut som et skrik. Men framfor alt triumferer Svabøs egen komposisjon og messingen til Øvreås Røed. Debutalbumet hans utgis samtidig som han skal spille support for Aurora på hennes kommende turné. Det er bare å møte opp i tide.
Les også: Vamp og KORK i Operaen: Stort og flott igjen
Gunn Kvaale albumdebuterer
---
5
LÅT
Gunn Kvaale
«Vær så snill»
---
Om kroppen er en bolig, må den selvsagt møbleres, ikke minst hjertet. Når Gunn Kvaale nå albumdebuterer etter en rekke singler, er det nettopp med tittelen «Eit fullt møblert hjerte» og en komponert tese om at hjertets «møbler» inneholder alt man har opplevd på godt og vondt. Det vil si historier, erfaringer, nedturer og oppturer, alt det som definerer låtene på albumet. For Gunn Kvaale er det uttalt at en nedtur ble det vi kan tenke oss var en katalysator for musikkarieren. Som både menneske og låtskriver handler det om å kjempe seg gjennom svik og nederlag, men musikken er langt fra bare nedstemt, selv om det ligger en kime av melankoli i de fleste låtene hennes. Emelie Hollow er med som låtskriver på mange av låtene, og sammen finner de en kjemi som virker smittende og konsoliderende.
Akkurat «Vær så snill» har Kvaale imidlertid skrevet sammen med Jim Bergsted og platas produsent Preben Sælid Andresen, og den er en av de mer tempofylte på albumet, en gitardrevet halvakustisk poplåt og en håpefull vise som ber for og om kjærligheten. En sang i arrangementsmessig slekt med den fine singelen «Livet e ikkje ein film», som er en av de seks låtene på albumet som allerede har vært ute en god stund. Gunn Kvaale startet karrieren på engelsk, men med sin egen Sogndal-dialekt fant hun et helt eget uttrykk. Tekstuniverset hennes vil treffe mange både i hjertet og kanskje også som søkk i magen. Åpent synger hun om «Det som gjer mest ilt», for å sitere en av hennes andre sanger, og selv ønsker hun «å være en stemme blant unge kvinner i Norge som kaster lys på psykisk helse», med åpenhet rundt utfordringer som kvinne, kjærlighetssorg og selvkjærlighet, for å nevne noe. «Eit fullt møblert hjerte» er en god kur for svært mye, og «Vær så snill» er et perfekt sted å begynne om man ikke kjenner Kvaales musikk fra før.
Nye låter: Elia elsker seg selv og Klikk9 tar det slow-mo
The Real Jobs gjør jobben fra Bergen
---
5
LÅT
The Real Jobs
«White Beef»
---
Da bergensbandet The Real Jobs ga ut debutalbumet «Droolers» for om lag et år siden, skjønte man at de mente alvor av tanken på å gjøre noe helt for seg selv, stygt som pent. Dette er folk som har spilt med en rekke andre artister, men som band blir de et helt annet beist som unngår alle båser og sjangerfeller selv om de høres ut som veldig mye av det beste vi har hørt opp gjennom årene. Slik er «White Beef» en låt som høster både 80-talls «nyveiv», postpunk og rocken slik den kom tilbake på 2000-tallet, litt som å høre Talking Heads og The Slits kombinert og på vranga, og dyppet i et skittent elektronika-bad.
Det hele startet da trommeslager Eirik Marinius Sandvik og Jonas Særsten på synth fant sammen i troen på at musikk kan lages etter innfallsmetoden, og fikk med seg Bryn Bowen på vokal og William Jensen Mangerøy på gitar. Bowen skriver tekstene og har en vokal som beveger seg mellom «spoken word», slampoesi og sang, som små litterære abstraksjoner som bryner seg mot rytmene. Låtene på «Droolers» var dels minimalistiske og tungt grunnfestet i elektronika, mens «White Beef» kan antyde at gjengen har blitt noe mer strømlinjeformet siden den viltvoksende debuten, og med et mer utvidet og punk-orientert og medrivende lydbilde hva holdning gjelder. De gir nå ut musikken på Mikal Telles plateselskap, og framstår som det friskeste innen bergensrocken på lang tid.
Nye låter: Röyksopp er ekte elektrisk og Lille Caesar danser med djevelen
Bjella og Benyoub
---
5
LÅT
Stein Torleif Bjella
«Spor i snø»
---
Årets TV 2-sesong av «Hver gang vi møtes» har ikke overraskende preget de første ukene av 2025. Noen av coverversjonene derfra vil garantert leve en god stund, både på spillelister og i livesammenheng. Astrid S har allerede lagt inn tunge bud på årslistene med «Det regner i Oslo» (Carola) og «Få det på» (Kjartan Lauritzen), og noen av seriens mest minneverdige TV-øyeblikk har Jonas Benyoub og Stein Torleif Bjella sørget for. Så idet denne helgen byr på den avsluttende duettsendingen, minner vi om Bjellas fine versjon av nettopp Benyoubs løsrivelseslåt «Spor i snøen» fra sist uke.
Benyoub ga ut denne i 2022, like etter at han ble årets Stjerneskudd under Bylarm, og det var enda en sang fra han til mamma, hvor han beroliget henne om at lille Morto ikke var liten lenger, om at han sto på egne bein og at det gikk bra. Det er vel en underdrivelse i dag: «Mamma, jeg så deg gråte. Yemma du felte en tåre. Din sønn er ute på havet – alene uten årer. Jeg bygde en flåte, den minste av alle båter, men seiler fint. Jeg lover», er det solide førsteverset hans som Bjella gir et anstrøk av Hallingdialekt og et lett og drivende komp med gitarene og folkrock - med vekt på rock i knekken. Bjella kan tekst, og selv om det er langt fra Ål til Ellingsrud, fra en kultur til en annen, er det åpenbart at tematikken her ikke kjenner slike grenser. «Gått så langt at beina blør/oppi Norge en plass/Har jeg satt mitt spor i snøen» gjelder for dem begge.
Emilie Eie fra Stavanger med ny låt
---
4
LÅT
Eie
«We Speak, We Bleed»
---
Dette er siste avsats for Emilie Eie før hun kommer med debutalbumet «My Tongue Is Stuck to the Roof of My Mouth And That Is All I Can Think about». Det kvalifiserer til å delta I konkurransen om lengste albumtittel noensinne, i hvert fall i norsk sammenheng. Låten er nok en skarpt sett og rufsete rockeperle fra en artist som ikke gjør ting halvveis, noe hun har vist gjennom en rad låter og EP-prosjekter de siste par årene. At hun legger tydelige meninger bak det hun gjør, ble også sett av Stavanger kommune, som utropte henne til Årets stavangerkunstner 2024.
Som aktiv i AKKS og med fartstid i band som Kåte Klør og Valp har hun satt lokale spor etter seg, men nå er hun i ferd med å ta steget ut av boblen med musikken. «We Speak, We Bleed» handler om hvordan uro og angst kan sette seg fast på usunt vis, og det underbygges med fuzzstenkte gitarer og understrømmer av både støyrocken, gothrocken, grungen og andre mørke avskygninger av sjangeren. Låten er dessuten fint gjennomgående preget av autoharpe og har selvsagt innslag av det som er blitt Eies varemerke, en Theremin. Et godt lag lokale musikere bidrar på låten og albumet som kommer, produsert av henne selv og Espen Eidem i Komet studio i oljebyen.
Nye låter: Ora The Molecule danser og KingSkurkOne er enig
Hyller jazzlegende med champagne
---
5
LÅT
Action & Tension & Space
«Champagne of Course»
---
Det er mye grom nostalgi å spore hos mange nye band og artister i disse dager. For den som kan tåle en instrumental, er ukas heftigste signert Action & Tension & Space. Etter fire album kan de kanskje ikke kalles nye, og mange vil vel allerede ha gjettet at «Champagne of Course» selvsagt er en coverlåt. Vi befinner midt inne i en røykfylt, svett, kongepjoletersprudlende og skittenvakker svir av en hyllest til Bjørnar Andresen, den legendariske jazzbassisten som spilte med «alle» de store, hadde sine egne bandprosjekter og ble selve pilaren i Svein Finnerud Trio. Her skal vi imidlertid til trioen Min Bul, som besto av Andresen, Terje Rypdal og Espen Rud, og deres selvtitulerte og eneste album fra 1970.
«Champagne of Course» var Andresens eneste komposisjon på albumet, og har alle hans kjennetegn når det gjelder utflytende impro og total innlevelse, noe ATS dukker ned i med hele seg i denne versjonen. Den framstår som verdens heftigste jam en tidlig morgen idet sola truer med å bryte illusjonen om at tiden har stanset. Kvartetten Per Steinar Lie, Øystein Braut, Julius Lind og Ørjan Haaland har utvidet sitt frijazz/støy/impro/ kraut/psych-univers med Sigbjørn Apelands synther og Ståle Liavik Solbergs perkusjon, og låten er en uforbeholden hyllest til en viltvoksende mesterlegende og en låt som selvsagt vil bli en umiddelbar favoritt under kommende konserter.
Herman Wildhagen går stille i dørene
---
5
LÅT
Herman Wildhagen
«The Sea»
---
I en tid da kravet til tempo bare øker, ikke minst innen popmusikken, skal det et visst mot til for å gå mot strømmen. Herman Wildhagen har mye mot, og måten han skaper intim og stillfarende intensitet på, går opp som en nydelig lignelse i «Rise Up, Keep it Down», debutalbumet hvor han har med seg et topplag av musikere, blant dem Morten Qvenild, Lars Horntveth og Håkon Brunborg. Selv spiller han gitarer og bass, og med strengene har Wildhagen god fartstid både som soloartist og fra en rekke andre prosjekter sammen med og for andre. Men alene skriver han sanger som tufter på den såkalte «singer & songwriter»-tradisjonen, et sted mellom Thomas Dybdahl og Jonas Alaska, bare enda med «nedpå» enn noen av dem noen gang har vært. Sistnevnte er for øvrig deleier av Braveheart Records sammen med Mikhael Paskalev og Billie Van, som gir ut Wildhagens musikk.
Dette er låtskriverkunst, musikk, følelser, impulser og fornemmelser vel så mye på innpust som på utpust, noe som kommer godt til syne på albumets hovedlåt nå ved lanseringen, «The Sea», der han selv spiller gitar og Vegard Lien Bjerkan er med på synth og Håvard Aufles med sampler. I denne sangen følger Wildhagen i de store klassiske amerikanske låtskrivernes fotspor, med en intuitiv følelse for balanse og poetiske setninger som «Burn it all/And let the waves lead the way/To the bottom of the sea», alt mens stemmen nærmest vaskes bort som i stille bølger. Dette er musikk som krever tid, ro og en egen stemning, men når man finner alt dette skjønner man hvilken stor musikalsk framtid som Herman Wildhagen har foran seg.
