---
KUNST
Åpningsutstilling
«Postkort fra framtida»
PoMo/Posten Moderne, Trondheim
Til 22. juni
---
TRONDHEIM (Dagsavisen): Jeg vil jo ikke være en sur, gammel gubbe, så joda, Trondheims nye, private kunstmuseum, Posten Moderne (PoMo), er flott. Arkitekturen er nydelig, og det er «schwung» over kunsten. Åpningsutstillingen teller kunstnere av internasjonal toppklasse. Her er det flust av kunststjerner som et norsk publikum ellers må ut i Europa for å se.
Museumsnavnet forkortes PoMo, ikke FOMO, som en venn av meg påpekte da han hørte jeg skulle til Trondheim. FOMO står for «Fear of missing out» (frykten for å gå glipp av noe), og det populærkulturelle begrepet er ikke betegnende for opplevelsen du blir tilbudt i Karl Norums vakre jugendstilbygning anno 1911. Det til tross for at arkitekt Erik Langdalen har gjort en utsøkt jobb med transformasjonen av det tidligere hovedpostkontoret, og den franske interiørarkitekten India Mahdavi har fargelagt opplevelsen med rosa museumsbutikk og et flott bibliotek/leserom med folkloreinspirerte takdekorasjoner av Gijs Frieling og Jobs Wouters.
Les også: Nye Hjorten er Folketeater i Rolls-Royce-klassen
Edvard Munch på PoMo
Det er ingen tvil om at PoMo utvider kunstscenen og beriker Trondheim som turistdestinasjon. Trønderhovedstaden er blitt en spennende kunstby de senere årene, særlig etter at K-U-K åpnet høsten 2021. Men – arkitekturen til tross – som kunstmuseum er PoMo ganske konvensjonelt. De har et fin-fint Munch-rom med en «best of»-samling med noen av Edvard Munchs sjeldneste, grafiske blad. Og de har kjøpt en fin skulpturinstallasjon av stjerneskuddet Sandra Mujinga. Hun er den eneste nålevende, norske kunstneren, som bor og arbeider i Oslo, Berlin og New York, som er representert i åpningsutstillingen.
Utover det, er det interessant å se tre verk av veteranen Isa Genzken (som vi har sett hos gallerist Peder Lund i Norge tidligere), et flott verk av feministen Simone Leigh, og – ikke minst – et fint utvalg av Fischli & Weiss’ morsomme skulpturserie «Suddenly This Overview». Den presenterer verdenshistoriens trivielle og (mer eller mindre) viktige hendelser med en (i samtidskunsten) sjelden, humoristisk holdning. Alle er laget i ubrent leire, og høydepunktet er den unnselige skulpturen med ekteparet Einstein i sengen etter at de har unnfanget Albert. Bare det å finne på å lage akkurat dette ubetydelig-betydelige øyeblikksbildet er utrolig godt gjort.
Det er også interessant å se tyske Anne Imhofs store «scratch paintings» sammen med Piranesis grafikkserie med arkitekturvisjoner fra 1700-tallet. Sammensetningen er hennes egen ide. Bortsett fra Munch og Piranesi er alle disse sentrale kunstnere på den internasjonale samtidskunstscenen. De fleste er sjelden vist i Norge.
Les også: Oslo kommune slår staten ned i støvlene innen samtidskunst
Mao av Andy Warhol på PoMo i Trondheim
Så det er ingen tvil om at PoMo oppfyller målsettingen om å «bringe internasjonal moderne kunst og samtidskunst» til Trondheim. Det er også flott at PoMo skal bygge sin egen samling parallelt med byggingen av museet. Tid og penger er visstnok ingen begrensning. PoMo-eierne og initiativtagerne Monica Reitan (styreleder) og Ole Robert Reitan tenker langsiktig og venter gjerne i årevis på riktig verk. Budsjetter og hva de vil kjøpe ønsker de ikke si noe om.
PoMo-samlingen teller foreløpig bare 30 verk. Det er ikke mye å bygge et museum på. Bare 21 PoMo-verk er med i åpningsutstillingen. Når en fjerdedel av disse er en serie ikke spesielt interessante malerier av amerikanske Josh Smith, blir det vanskelig å få grep om hva denne samlingen skal bli. Serien på fem er supplert med to andre, innlånte malerier av samme kunstner. Jeg synes de er mye bedre.
Flertallet av de verkene publikum vil huske fra åpningsutstillingen er lånt fra andre samlinger. Halvparten er fra Reitan-familiens samling (inkludert Munch, Piranesi, Genzken og Fischli & Weiss), mens en tredjedel er lånt inn fra andre private samlere, gallerier og noen betydelige institusjoner som Moderna Museet i Stockholm (blant annet et stort Mao-maleri av Andy Warhol) og Louisiana utenfor København. Det er betegnende at PoMo bare eier en av de seks store Franz West-skulpturene i museets viktigste rom, den gamle ekspedisjonshallen.
Så, som du skjønner, er jeg litt tvisynt. Åpningsutstillingen byr på mye fin kunst, men det er ikke nok til å tenne min begeistring. Det kan hende at jeg bare er en sur, gammel gubbe, men jeg tror forklaringen ligger et helt annet sted.
Les også: «Prima Facie»: Briljerer i det brutale og vonde
«Postkort fra framtida», Louise Bourgeois og Franz West
Jeg synes åpningsutstillingen er bygd på en veldig tynn ide. Den heter «Postkort fra framtida», og tar sitt utgangspunkt i byggets historie som byens hovedpostkontor der bånd ble knyttet til verden utenfor Trondheim. Tittelen er forførende, men utstillingen mangler en samlende vilje, en bærende ide. Det er veldig lite fremtid i utstillingen. I beste fall tilbyr den et begrenset utsyn på tendenser i samtidskunsten med noen hint til samfunnsengasjement. Mye er av kjente kunstnere som opplagt hører med i denne typen private samlinger. Men selv om det er fine verk av Louise Bourgeois og Franz West, synes ikke jeg det er interessant nok i sammenhengen.
Spør du hva en vanlig trønder vil huske fra åpningsutstillingen, vil svaret være antagelig vær Edvard Munch. Grafikksamlingen har topp kvalitet og er fint presentert. Men den er ikke resultat av eiernes dedikerte kunstinteresse. Munch-samlingen (og Piranesi) er med bare fordi Reitan-familien har så mye penger at de kunne legge x antall millioner på bordet og kjøpe fiks ferdige samlinger som andre har brukt år på å bygge opp.
Inngangsbillett til PoMo
Da jeg snakket med PoMo-eierne Monica Reitan og Ole Robert Reitan, ble jeg overbevist om deres entusiasme for kunsten. Men det de viser er en ansamling kunst typisk for interessene til en liten gruppe mennesker som forholder seg til en internasjonal, jetset-preget samlerverden. Hadde det å kommunisere med publikum vært viktigst, ville de kanskje ansatt en direktør med kunstfaglig kompetanse og styrket museets faglige miljø. Men det har liten betydning: PoMos organisasjon teller bare én kunstfaglig ansatt kurator.
Les også: Håkon Bleken (1929–2025) – en glitrende kunstner og en brysom mann
Reitan-familien har bygd sin formue på nordmenns (og etter hvert flere andre nasjoners) kjøp av dagligvarer. De kunne vist sin takknemlighet ved å ha gratis adgang eller rimelige billetter. Men nei, inngangsbilletten koster 180 kroner. Det er kanskje ikke dyrt, men det er bare 20 kroner mindre enn det koster å komme inn på det vesentlig mye større Nasjonalmuseet. Årskortet koster det samme (kroner 700 og 699) begge steder, bortsett fra at du kan ta med deg en gjest på kortet i Oslo. På Posten Moderne må du legge på 290 kroner for å få med en ledsager.
Prisen på inngangsbillettene er uvesentlig i de fleste sammenhenger. Men i PoMos tilfelle blir prisen et symbol på hva publikum møter. Det er fantastisk fint at Reitan-familien har oppgradert Trondheim sentrum med Nye Hjorten teater og Posten Moderne. Og det er utmerket at de ønsker å dele sin kunstentusiasme med et større publikum. Men PoMo faller igjennom når vi kommer til innholdet. Åpningsutstillingen mangler en klar profil. Den har ingen lokal forankring, og den er ikke spesiell nok til å tiltrekke seg et internasjonalt publikum. Bygningens arkitektur og den spektakulære, gule trappen kan bli en turistattraksjon, men når det kommer til kunsten, må det mer til for å lokke publikum til Trondheim.
