---
5
TV-SERIE
«Sonja & Harald»
Serieskaper og regi: Vibeke Idsøe
4 episoder a 60 minutter
Prime Video, fra 14. februar
---
Historien om hvordan nåværende kong Harald og dronning Sonja måtte kjempe for kjærligheten i en konservativ tid, er ikke ukjent. Det var uhørt at en europeisk tronarving skulle kunne gifte seg med en av folket, en «ordinær jente fra Vinderen». Men nettopp det å se en levendegjort framstilling av parets strev for å få hverandre i TV-serien «Sonja & Harald», gir nye bidrag til historien.
Daværende kronprins Haralds far, kong Olav V, var ikke den eneste som motsatte seg sønnens livsvalg. Kronprinsen møtte Sonja Haraldsen i et middagsselskap i 1959, og den intense debatten da forholdet ble offentlig kjent blant folk flest, langt inn i storting og regjering og ut i Europa, får til og med dagens kongefamiliebruduljer og dommedagsprofetier om monarkiets endelikt, til å blekne.
Slik Sonja (Gina Bernhoft Gørvell) framstilles i TV-serien, var det hun som åpnet døren til den nye tiden, som gjennom standhaftighet og et moderne blikk på samfunnsutviklingen tvang bakstreverne i kne fikk folk til å åpne øynene, enten de var rojale, nabokoner eller politikere, og da særlig olme justisministre av den eldre kvinnelige garde som ikke unte ungdommen et snev av frihet.
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
Anders Baasmo spiller Olav V i «Sonja & Harald»
I en dokumentarisk serie som dette kommer noen navngitte personer svært godt ut av helheten, andre står igjen til spott og spe. Kong Olav V (Anders Baasmo) havner et sted midt imellom, som en streng, oppfarende og stokk konservativ monark som lenge verken så sønnens (Sindre Strand Offerdal) eller den nye tidens utvikling og behov. For han kom plikten til kongsgjerningen og det norske folk først. Og folket var i hans øyne ikke rede for et borgerlig bryllup.
Først og fremst er den fire episoder lange TV-serien «Sonja & Harald» en rørende, hjertelig og sjarmerende framstilling av to personer som siden skulle bli Norges konge og dronning. Gina Bernhoft Gørvell, en av Det Norske Teatrets største yngre talenter, leverer fullgodt foran kamera og bærer store deler av handlingen gjennom uttrykk og svingende følelser.
Sindre Strand Offerdal framstiller den sjenerte og reserverte Harald som mer tilbakeholden, nesten uaffektert i møte med realitetene som han og Sonja sto overfor. Det rimer nok med en kronprins-rolle preget av en far som var aldri snakket om følelser og alltid krevde å få rett, men seriens Harald blir innimellom irriterende sindig.
Gina Bernhoft Gørvell og Sindre Strand Offerdal som Sonja og Harald
Samtidig er det kjemien Gørvell og Offerdal imellom, og kjemien begge har med Anneke von der Lippe i rollen som Sonjas mor Dagny Haraldsen, som utgjør nerven i store deler av handlingen. Hjemmet på Vinderen i Oslo ble en friplass for de to ungdommene som ble stadig mer voksne etter som årene gikk, i kontrast til det strengt, militært formalistiske på Slottet. Anders Baasmo har spilt Olav før, da som kronprins i filmen «Kongens nei». Nå ikler han seg den over tjue år eldre monarkskikkelsen med bravur, og skaper en kong Olav V gjenkjennelig fra slik vi husker han, uten overdrivelser eller karikering.
Særlig gjennom Sonja og moren viser serien hvilke menneskelige omkostninger prosessen og ventingen hadde for både de to forelskede i stormens øye, og for dem som sto dem nær i årene som gikk fram til de kunne feire bryllup i august 1968, ni år etter det første stormende møtet.
Med kongelige serier er det lett å få assosiasjoner til britiske «The Crown» eller de norske seriene «Harry & Charles» (om kong Haakon VII og dronning Maud) og «Atlantic Crossing» (om kronprinsesse Märtha under krigen), som med større eller mindre hell har tatt seg dels store friheter når det gjelder dramatisering og faktaomskriving. «Sonja & Harald» må nødvendigvis også lene seg tungt på fiksjonen når det gjelder dialog og det som skjedde og ble sagt bak lukkede dører.
Samtidig framstilles forholdet og Sonja og Harald sobert og med sødme, uten at kravene til det moderne dramaet senkes. Svært gode skuespillere i de bærende rollene og en regissør som tør å lete etter nyansene, skaper intensitet uten de store faktene. Og historien er dramatisk nok i seg selv.
Les også: Spiller opp «Once» med hjerte og smerte
Biografier om Harald, Sonja og Olav
Kanskje ville «Sonja & Harald» sett annerledes ut om den ble laget noen år inn i framtida, med større avstand til skikkelser som fortsatt lever. Men den lener seg tungt på et bredt kildematerialet. Det gjelder publiserte intervjuer i senere tid med Kongen og Dronningen, fra Harald V-bibliografiene til blant andre Harald Stanghelle og Per Egil Hegge, fra Ingar Sletten Kolloens og Alf van der Hagens bøker om dronning Sonja, og Tore Rems bredt anlagte «Olav V – Ensom majestet 1946-1991». Likevel vil nok historikere slipe knivene.
Nevnes må også den fine gjenskapingen av tidskoloritten, av Oslos vestkantmiljø og av landstedsidyll. Møbler, interiør, arkitektur og ikke minst biler er nøye sammensatte identitetsmarkører sammen med klærne. Her spiller også familieforretningen Haraldsens konfeksjon i Skippergata inn, den den gang kjente Oslo-butikken som får Harald til å innrømme at «Jeg beveger meg ikke så ofte øst for Egertorget».
Brytningen i tiden understrekes gjennom kunsten på veggene, av Else Hagen og Jakob Weidemann. Et maleri av sistnevnte bidrar for eksempel under det første møtet mellom Sonja og Harald til å etablerere henne i serien som den selvstendige og moderne kvinnen hun både er, og representerer: «Jeg liker det som utfordrer, det som ser fremover og ikke bare det som har vært og som stanger imot», sier hun. Adressen skal snart bli tydelig.
Blant kildene i serien krediteres også Annemor Nøst (Tine Nygård Bentsen), VG-journalist på 1960-tallet og senere forfatter, som i sin gjerning hinter til hvordan en ny journalistisk hverdag grydde fram i et ellers sedat og lydig pressemiljø. Om tiden jobbet langsomt for Sonja og Harald mens det hele pågikk, jobbet også pressen langsomt og tilbakeholdent.
Les også: Fra «Spermageddon» til «Mission Impossible»: Disse filmene ser vi fram til i vår
Vibeke Idsøe har laget «Sonja & Harald»
Vibeke Idsøe, som sist lagde spillefilmen «Løvekvinnen», gjør her sitt beste arbeide som regissør og viser som manusforfatter at hun har blikket for både det mellommenneskelige og de lange tidslinjene. Selv om det lugger noe i massescenene og enkelte gjentagelser (de venter og venter) føles statiske, kan hun lage drama. Særlig i «Sonja & Harald»s siste halvdel skaper Idsøe et politisk korridorspill som innimellom hinter til «Makta», men uten det overdrevne og surrealistiske.
Den lette humoren kommer som en naturlig konsekvens av de enkeltes reaksjonsmønstre og meninger. Som da forsvarsminister Otto Grieg Tidemand får i oppdrag av statsminister Per Borten (herlig spilt av Øyvind Brandtzæg) å foreta «undersøkelser» rundt Sonja Haraldsen, og kan begeistret meddele regjeringen at hun er «pen, kjekk og med en diskré fremferd».
Scenen er ordrett hentet fra det virkelige referatet fra regjeringsforhandlingene rundt spørsmålet om hvorvidt Harald kunne gifte seg borgerlig. Parallellene til dagens norske kronprinspar er tydelige, og seriens generelle tematikk og beskrivelser av et samfunn i utvikling vil åpenbart andre kunne kjenne seg igjen i. Det å se framover og godta at ting endrer seg, er rørende og fint skildret i forholdet og håpet Sonja og Harald nekter å gi opp.
