– Det er klart det er irriterende at alle maser om at man er død, om man slett ikke føler seg sånn selv. Tenk på alt man vil komme til å gå glipp av!
Weronika Murek smiler. Den polske forfatteren besøker Norge for å fortelle om boka med den underlige tittelen «Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode».
Den første fortellingen i boka begynner sånn: «Hun var den siste som fikk vite at hun var død. Sånn kan det gå. I morges hadde alt vært i orden: De levende hun passerte på gata, hilste som om hun fortsatt var en av dem. Da hun kom på jobb, så ingen henne i øynene lenger».
«Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode»
Maria er plutselig død. Men hva som har skjedd, aner hun ikke. Det er det hun må prøve å finne ut av. Problemet er bare å finne noen som kan hjelpe. Eller som bryr seg.
– Hun er i fornektelse. Men det er det mange som er. Folk rundt Maria er også leie av hele opplegget. Død, ikke død, samme for dem. Det er mange som går gjennom livet i utakt med realitetene, uten å bry seg så mye om fakta eller virkeligheten. Andre prøver desperat å komme i kontakt med ekte følelser. De ser skrekkfilm, hopper i fallskjerm, eller spiser supersterk mat – alt for å føle noe, sier Murek.
Les også: Folk blir sure når hun snakker om norsk rasisme (+)
Meteor forlag
«Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode» er hennes første bok på norsk, oversatt fra polsk av Agnes Banach. Den er også første bok ut på nystiftede Meteor forlag, som vil gi ut «fantastisk skjønnlitteratur i oversettelse, hovedsakelig skrevet av kvinner».
– Tittelen er rar med vilje. Det er ei bok der alt er litt rart og skrudd, sier Weronika Murek.
– Samtidig ville jeg nikke til overskriftene i de gamle avisene fra kommunisttida som faren min samler på. Artikkel-titlene der er også underlige. De er så blodseriøse at de blir komiske for oss i dag. Men kommunistene så med det dypeste alvor på det som ble formidlet i avisa. For eksempel det som ble skrevet om planteforedleren Mitsjurin, som lovet at man under sosialismen ville kunne dyrke nær sagt hva som helst også i nord.
– Sovjeterne elsket sånt. Ekkoet av denne typen vitenskapsformidling, eller kanskje heller denne typen virkelighetsforståelse, preger også min generasjon, selv om vi er født etter kommunisttida, sier hun.
Les også: Spiser man så mye blod i Sameland? (+)
Polen etter kommunismen
Det blir feil å si at «Dyrking av …» handler om kommunismens fall. Weronika Murek har skrevet en samling absurde, lett surrealistiske fortellinger, der død versus levende er en tydeligere rød tråd enn kommunisme versus kapitalisme.
Fortellingen om Maria, som nekter for at hun er død, er lengst. Men Murek skriver også om forsøk på å kommunisere med en polsk kosmonaut via radioen. Og om en general som må gravlegges igjen og igjen. Med mer.
Ta småprat. Hele konseptet småprat. Vi er ikke så gode til det, er vi vel?
— Weronika Murek, forfatter
Likevel er «Dyrking av...» også, om enn indirekte, en samling historier om å vokse opp i Polen på 1990-tallet, med foreldre fra kommunisttida og besteforeldre som opplevde krigen.
– Jeg er født i 1989, og husker ikke kommunismen. Men to-tre generasjoners traumatiske opplevelser forsvant så klart ikke med Murens fall. Alt var veldig usikkert da Polen kollapset. Hvordan de voksne håndterte det, lekket inn i meg og min generasjon. Det er ikke tilfeldig at mye polsk og annen østeuropeisk litteratur er litt kafkask. Litt absurd. Man vet ikke alltid om man skal le eller gråte. Så da velger man å le – latteren er østeuropeerens viktigste verktøy for overlevelse. Selv når følelsen av snarlig undergang henger tungt over oss alle, sier Weronika Murek.
Les også: Hun vil at skolen skal bli bedre. Så hun skrev en bok (+)
Rettssalen som teater
Egentlig skulle hun bli advokat. Murek fullførte jusstudiet, og startet på praksisperioden for å bli forsvarsadvokat – før hun fant ut at hun heller ville satse på å skrive. Først for teater, siden noveller. I mai kommer hennes nyeste roman, «Fødselsdagen», ut i Polen.
– Litteratur og juss er ikke så ulike. Begge feltene kjenner ordenes verdi. At språk betyr noe, og at det endres under press. Jeg følte ofte at rettssalen var et slags teater, eller en performance, bare med dårlige skuespillere med ditto replikker i de fleste rollene. Det var så tydelig at det var så mye feil-kommunikasjon. Så mange mennesker som absolutt ikke hadde ordet i sin makt. Sånt interesserer meg også i fortellingene mine. Alle måtene vi prøver å nå hverandre, uten egentlig å lykkes.
Les også: Arendal var rikest og best. Til en mann ødela alt... (+)
– Ta småprat. Hele konseptet småprat. Vi er ikke så gode til det, er vi vel? Verken i Polen eller i Norge? Så da prøver vi oss ofte på andre former for prat. Men så mislykkes også de andre forsøkene. Mye fordi vi ikke egentlig snakker med hverandre, men holder hver vår enetale i samme rom.
– I «Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode» er det også mye sånt. Parallell-prat, kan man gjerne kalle det. Selv om vi alle higer etter å være del av en flokk. Vi er ikke så flinke å nå hverandre med ord, sier Weronika Murek til Dagsavisen.
