---
KUNST
Frida Orupabo
«On Lies, Secrets and Silence»
Astrup Fearnley-museet, Oslo
Til 27. april
---
Verdien av representasjon – det å vokse opp med mennesker som ligner deg, og å se bilder i media som du kan kjenne deg igjen i og identifisere deg med – er en av de opplagte faktorene som påvirker hvordan den enkeltes identitet formes. Hvor viktig identitet og representasjon er, blir veldig tydelig i Frida Orupabos utstilling «On Lies, Secrets and Silence». I verket «Lead by the Nose» presenterer hun et kjempestort portrettfoto av en blond kvinne, tegnet over med hennes egen datters tegning av moren. Selv om Frida har krøller, har datteren tegnet moren med slett hår. Kan vi anta at datteren er påvirket av skjønnhetsidealet i hverdagens billedflom?
Astrup Fearnley-museet presenterer et betydelig kunstnerskap med en sterk, visuell appell. Frida Orupabo (født 1986) har skapt sitt eget formuttrykk der hun i tredimensjonale collager setter sammen bilder fra melaninrike personers virkelighet på en fascinerende måte. Hun finner film og bilder på internett, klipp fra en virkelighet som blant mye annet skildrer undertrykking og diskriminerende handlinger mot svarte.
Det er ikke vanskelig å forestille seg at ønsket om å lage disse bildene har oppstått ut fra behovet for representasjon. Jeg har ingen forutsetninger for å forstå hvordan det var å vokse opp i Sarpsborg med norsk mor og nigeriansk far på 1990-tallet. Da jeg vokste opp i samme nabolag på 60-tallet, fantes det ikke en eneste med mørk hud i den byen jeg kjente. Tretti år senere var det antagelig ikke så mange flere.
Frida Orupabo ble kjent for ti år siden, da hennes Instagramkonto @nemiepeba fikk internasjonal oppmerksomhet. Der presenterer hun (arkiv)bilder fra svartes virkelighet med et blikk for diskriminering, skjevhet og urettferdighet, men også med innslag av humor, tegneserier og tekstlige ettertanker. Denne måten å presentere bilder på er reflektert i utstillingen, men tematikken er langt fra utfyllende presentert.
Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet (+)
Hvis jeg skulle komme med én innvending mot utstillingen, så er det at den hopper bukk over Orupabos historie: 43 av utstillingens 48 verk ble laget i fjor, og ingen av de fem andre er eldre enn 2021. En utdypende presentasjon av Instagram-bildene hennes hadde gitt publikum en bedre og dypere forståelse av hvordan kunstnerens visuelle univers har oppstått og utviklet seg.
Frida Orupabo er utdannet sosiolog, og jobbet med Instagramkontoen på fritiden. Parallelt med at ryktet om kontoen nådde mennesker med innflytelse, frigjorde hun bildene fra skjermen og overførte dem til fysisk form. Arbeidet med collager har ført henne ut i verden: I løpet av det siste tiåret har hun blant mange andre steder stilt ut på biennalene i Venezia (2018) og São Paulo (2021), i tillegg til å samarbeide med den betydelige kunstneren Arthur Jaffa. Det var han som inviterte henne til å stille ut på Serpentine North Gallery i London i 2017. To år etter inviterte hun ham tilbake til Kunstnernes hus i Oslo, i en sterk utstilling som fortsatt sitter i minnet.
Mye av fascinasjonen ligger i det usagte. Frida Orupabo presenterer verdens institusjonaliserte urettferdigheter. Hun serverer bilder med et konfronterende ubehag, samtidig som de også kan være visuelt betagende. Denne tvetydigheten gjør Orupabos kunst dypt fascinerende. Collage-teknikken gir bildenes underliggende problemer et forførende skinn.
Teknikken minner om barndommens sprellende papirdukker med splittbinders i sammenføyningene. Men muligheten for å sprelle med bein og armer er fjernet fra figurene hun setter sammen. Hun kan jobbe i fem-seks lag, men det kan like fullt se ut som ett bilde. Ser du nærmere etter, finner du fort skjevhetene og overlappingene som avslører at dette er sammensatte komposisjoner der de enkelte delene (hode og hår, armer og bein, bryster, sko og vesker) danner et komplekst bilde av arketypiske, menneskelige skikkelser.
Hun setter gjerne sammen materielle drømmebilder med humoristiske detaljer. Hun gir i tillegg kunsten poetiske titler som utvider perspektivet. Dette resulterer i sterke konfrontasjoner der ubehagelige virkelighetsbeskrivelser kommer til overflaten. Samtidig dukker humoristiske detaljer opp her og der, som i «Smoking Dog».
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Frida Orupabo kan også være orientert mot det rent formalistiske, som når hun med «Of Course Everything Is Real» fyller ett rom med store utsnitt av et ansikt (munn, nese og øyne) i en komposisjon som gjennom størrelse og plassering fremkalte like deler fascinasjon og ubehag. Jeg opplevde dette flere ganger – at den estetiske appellen hadde en ubehagelig side som skapte krøll i overføringen fra øye til hjerne.
Én fin ting med denne utstillingen er at Frida Orupabo er blitt mer opptatt av kunstens romlige dimensjoner. Når du kommer ned til den store salen under glasstaket møtes du av to store gardiner med henholdsvis et stirrende blikk og uskarpe detaljer av en tilsynelatende øm, intim scene. Når du får vite at bildet er hentet fra en eldre pornofilm, kan det være at du opplever et ubehag, for da dreies plutselig opplevelsen av bildet mot muligheten for krenkelse og overgrep.
Slik fortsetter det inne i den store salen, der hun jobber i høyden med store søyler som omdanner rommet til en slags labyrint. Noen kunstverk er plassert oppå søylene, andre er festet på sidene. Denne løsningen aktiviserer rommet, og fører publikum rundt på en oppdagelsesferd. Langs veggene finner vi to utgaver av «Big Girl», collagefigurer med fengende utseende i overnaturlig størrelse. Flere videoverk og skulpturelle collager fullfører et rom som fremstår som utstillingens høydepunkt.
Frida Orupabo refererer flere steder til poeter og teoretikere, og hun svarer på og bearbeider (den maskuline) kunsthistoriens syn på (den svarte) kvinnekroppen. Hun refererer også til feminisme-kritikeren bell hooks, som har påpekt feminismens manglende evne til å ta opp den særegne undertrykkelsen av melaninrike kvinner. I denne sammenhengen er det interessant hvordan Orupabo i sine nyeste verker presenterer svarte kvinner som hviler ut som urbane dandyer. Dermed gir hun svartes erfaringer ny status, og leverer nye, fiktive virkelighetsbeskrivelser tilbake til den feministiske bevegelsen.
Dette er en interessant utvikling som åpner for mer raffinerte løsninger innenfor et kunstnerskap som allerede er spennende nok som det er. På den annen side utvider hun også det feministiske perspektivet ved å inkludere hvite kvinner i det kunstneriske prosjektet. Vi ser det i tidligere nevnte «Lead by the Nose», men også i den direkte ubehagelige filmcollagen «Over the Edge» (2024).
Der ser vi fire fragmenter med hodet til en svart kvinne, kunstnerens egne armer, og den nedre delen av en naken kvinnekropp som får kjønnsåpningen undersøkt av et par invaderende hender. Det interessante her er både det at kvinnekroppen fremstår som hvit, og at vi, uavhengig av kjønn, blir utfordret til å reflektere over hvor grensen går mellom en klinisk undersøkelse og seksuelt overgrep? Det er en erfaring mange kvinner (og noen menn) kan kjenne seg igjen i. Dermed skaper Frida Orupabo en verdighet som berører.
Les også: «Min middag med André»: Vekker appetitten etter mer (+)
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Les også: Tror Norge kan vinne i handelskrig: – Bør true med å droppe F-35 (+)
