---
4
TEATER
«Forbrytar og straff»
Av Kathrine Nedrejord, bearbeidet for scenen av Tora von Platen og Julia Marko-Nord
Regi: Julia Marko-Nord
Scenografi og kostyme: Sven Haraldsson
Med: Kirsti Refseth
Det Norske Teatret, Scene 2
---
Ny teatersesong betyr også nye iscenesettelser av både norsk og internasjonal skjønnlitteratur. Kathrine Nedrejord er en forfatter som, selv om året fortsatt er ungt, allerede har fått se en av sine fortellinger på scenen. Teaterversjonen av hennes «Lappjævel (2020) var året første produksjon ved Beaivváš/Det samiske nasjonalteatret. På Det Norske Teatret kan vi nå se iscenesettelsen av en annen Nedrejord-roman, nemlig «Forbryter og straff» fra 2022.
«Forbryter og straff» er en terapeutisk og selvbiografisk roman som tar for seg Nedrejords egen opplevelse og bearbeiding av en overfallsvoldtekt. Også den sterkt følelsesladde romanen «Forvandlinga» fra 2018 tar for seg denne opplevelsen, men stilen og tilnærmingen i roman nummer to er mer essayistisk og reflekterende, uten det samme voldsomme kaoset og trykket av følelser. I regissør Julia Marko-Nords sceneversjon på Det Norske Teatrets Scene 2 er imidlertid følelsestrykket stort. Allikevel berører ikke denne forestillingen slik man kunne håpet og forventet.
Intervju med Kathrine Nedrejord: – Jeg fikk råd om å dempe det samiske
«Forbrytar og straff» er en monolog, der skuespiller Kirsti Refseth gir kropp og stemme til forestllingens jeg-forteller. Romanen på ca. 300 sider er kuttet ned til en nesten en og en halv times forestilling, og det medfører at vi får et ganske snaut og raskt blikk inn i voldtektssakens mange ulike elementer. Fordi dette i utgangspunktet er en grundig og terapeutisk fortelling, skaper den summariske formen en følelse av at det tas litt for lett på det hele. Jeg-fortelleren åpner med å si at hun er ganske nervøs fordi vi er så mange som skal høre på henne, men når hun vel er i gang, kastes vi raskt fra voldtekten via politianmeldelsen og besøket på voldtektsmottaket, til møtet med han som skal bli kjæresten hennes og deres jakt på en leilighet.
Det er imidlertid mye rom for refleksjon i denne forestillingen. Hovedpersonens tanker om hvem hun var før voldtekten og hvem hun er nå, samt tankene på voldtektsmannen, dominerer forestillingen.
Vi får også innblikk i frykten og raseriet hun føler, og fortvilelsen når omgivelsene ikke forstår henne. Men det oppstår en kollisjon mellom det sterke emosjonelle uttrykket i teaterrommet og den mer essayistiske teksten som gjør at dette ikke riktig berører. Vi aner også at traumet er så mye, mye større enn det forestillingen evner å formidle.
Les også: Maria Kristine Hildonen briljerer i det brutale og vonde i «Prima Facie»
Når forestillingen starter, er scenerommet (designet av scenograf Sven Haraldsson) som en hvit rektangulær boks som mangler to sider. Den er trukket langt frem på scenen, og det trange rommet, som ikke er mye høyere enn skuespilleren selv, gir en klaustrofobisk og kald følelse. Etter hvert som forestillingen skrider frem, blir rommet mer og mer en klisjé. Det skrives «valdtatt» med store, svarte bokstaver av maling på den ene veggen. Siden rives veggene ned og helt i stykker, slik at hovedpersonen sitter i et kaos av et rom, som gjenspeiler hennes eget følelseskaos.
I den siste scenen lager hun en sirkel av tente stearinlys og smører seg inn med hvit maling – som et mulig symbol på en tilgivelse hun aldri vil komme med. Maling, lys og skrift på veggen er virkemidler som er mye brukt i scenekunsten, og her gis de ikke noe nytt liv. Også bruken av mikrofon på stativ er blitt en vanlig effekt, ikke bare i monologer, men begrunnelsen for hvorfor jeg-fortelleren iblant snakker i mikrofon i akkurat denne forestillingen forblir uklar.
Les også: «Min middag med André»: Vekker appetitten etter mer
Med tanke på at de tekstlige og romlige premissene ikke er de aller beste, gjør Kirsti Refseth en god jobb med å skape en karakter vi vil lytte til og tro på. Refseth er veldig klar og tydelig i uttrykket, og det kler denne karakteren. Hun gir et avkledd og åpent portrett av en kvinne i krise, og hun drar virkelig på i de mest følelsesladde scenene. Refseth byr på et bredt spekter av følelser, og det er tidvis utmattende, også for den som sitter i salen. Men så er jo traumer også utmattende. Skuespillerens sceniske nærvær og gestaltning av jeg-fortelleren er det som holder denne forestillingen oppe, og som gøjr forestillingen verdt å se.
Kunst som på ett eller annet vis handler om traumer, og kanskje særlig dem man ikke snakker så mye om, er viktige bidrag til våre samtaler om det å være mennesker på godt og vondt. Traumer er vanskelige både for de som står midt oppi dem og de som står rundt. At man kan søke til kunsten for å finne støtte og gjenkjennelse kan være en viktig brikke i den møysommelige jobben det er å lege sårene. Mange har nok hatt denne opplevelsen med Kathrine Nedrejords roman, men jeg er usikker på om forestillingen på Det Norske Teatret kan ha en lignende effekt på sitt publikum.
