---
5
FILM
«Kneecap»
Regi: Rich Peppiatt
Irland/England – 2024
---
«Kneecap» er en av de mest hyper-energiske og utagerende hedonistiske filmene vi har fått sjansen til å oppleve på lenge. Noe som er temmelig imponerende, med tanke på at «Better Man» fortsatt går på kino. Dette er en opprinnelseshistorie om det nordirske punk-hip hop-bandet «Kneecap», der de tre medlemmene spiller (forhåpentligvis) litt overdrevne versjoner av seg selv. Så vi snakker spillefilm, ikke dokumentar.
Bandet Kneecap har markert seg med å rappe på en blanding av irsk og engelsk, med tekster som sirkler rundt rus, sex, politisk aktivisme og irsk republikanisme. På veien har «Kneecap» klar å piske opp betydelige kontroverser. De provoserte politimyndigheter og politikere i Nord-Irland, mens deres single «C.E.A.R.T.A.» ble bannlyst fra radiokanalen RnaG på grunn av røff språkbruk. De saksøkte i fjor britiske myndigheter for diskriminering etter å ha blitt fratatt et musikkstipend, og vant. Studioalbumet «Fine Art» ble sluppet rundt samtidig, og endte opp på mange «årets beste»-lister. Anbefalt!
Les også: Fra «Spermageddon» til «Mission Impossible»: Disse filmene ser vi fram til i vår
Bandet er døpt etter en tradisjon blant mer militante fløyer av irske republikanerne, som har nulltoleranse for sentralstimulerende midler og en lei tendens til å behandle dopealere med et velrettet hagleskudd i kneskålene. Så navnet «Kneecap» er i seg selv en ren provokasjon. To tredjedeler av bandet gjør det til et poeng at de har solgt mye dop, og rapper om ting som lett kunne ha gitt dem et hagleskudd rett i knærne. Det forblir litt vagt hvor mye av deres offentlig image som er autentisk, og hvor mye som er bredbente overdrivelser, rølpete tullballeri og selvironisk satire. Regissør Rich Peppiatt hevder uansett av rundt sytti prosent av filmen er basert på fakta.
Selv hvis alt var hundre prosent oppdiktet, fungerer «Kneecap» over all forventning, både som en livlig musikkfilm, oppviglersk punk-manifest og crazykomedie. Barndomskompisene Naoise (Naoise Ó Cairealláin) og Liam (Liam Óg Ó Hannaidh) tilhører den såkalte «The Ceasefire Babies»-generasjonen i Belfast, som skulle nyte godt av våpenhvilen i 1994 og vokste opp uten konstant frykt for bombeangrep, skuddvekslinger eller voldsomheter. Isteden endte de opp som en tapt generasjon uten fremtidshåp eller egen stemme, mens kulturen deres sakte skrumpet inn. Det er nå bare rundt seks tusen mennesker som snakker irsk som hovedspråk i Nord-Irland, og «Kneecap» er bygget rundt kampen for å få det lovlig anerkjent som et språk der. Noe som først skjedde så sent som i 2022, like før handlingen i filmen utspiller seg.
Les også: Kaptein Sabeltann heiser seil mot actioneventyret
Naoise vokste opp med en far som lærte ham at «hvert eneste irske ord er en kule avfyrt for irsk frihet». Pappa Arló (Michael Fassbender) var samtidig en ivrig IRA-soldat som sto bak en rekke bombeattentat, og forsvant ut av sønnens liv tidlig i barndommen. Offisielt fordi han falt i sin død fra en fiskebåt. Mindre offisielt fordi han fingerte dødsfallet for å unngå å bli arrestert, og nå lever i skjul som en yoga-instruktør. Naoise og Liam tilbringer mesteparten av tiden med å selge MDMA på rave-fester, før de blir kjeppjaget av politiet og terrorisert av de hjernedøde medlemmene av «Radical Republicans Against Drugs» (R-RAD).
Etter sin siste arrestasjon irriterer Liam politidetektiven Ellis (Josie Walker) ved å konsekvent nekte å snakke noe annet enn irsk, så ungdomsskolelæreren JJ (JJ Ó Dochartaigh) blir sendt inn som engelsk tolk. Han oppdager at Liam har en hel notatbok full av rap-tekster, og foreslår et samarbeid.
JJ er en mild musikklærer med gråstenket skjegg og sedat livsstil, men har et hjemmestudio i garasjen og pusler med hip hop-beats i fritiden. Han aner at punk-rap på irsk kan være en effektivt måte å spre et døende språk ut til nye generasjoner, så kanskje de kan spille inn noen låter? Naoise og Liam introduserer JJ til gledene med blandingsmisbruk, og overtaler ham til å stille på som et tredje bandmedlem - ikledd en Balaklava med den irske trikolorens friske farger, for å unngå at skoleledelsen og samboeren Caitlin (Fionnuala Flaherty) oppdager hva han driver med.
Les også: Spiller opp «Once» med hjerte og smerte
Etter en pub-konsert på helseskadelige doser Ketamin havner «Kneecap» virkelig på drittlista til antidop-republikanerne, og den protestantiske politidetektiven Ellis setter ikke særlig stor pris på at Liam innleder et lettere sadomasochistisk forhold til hennes skolepike-niese Georgia («Outlander»-kjenningen Jessica Reynolds). Jeg har mine store tvil om at mesteparten av dette virkelig skjedde, men det spiller marginal rolle. Spillefilmdebutanten Rich Peppiatt regisserte en musikkvideo med «Kneecap» for noen år siden, og ble en god kompis med dem – noe som sikkert bidro til at de gjør en så avslappet og naturlig prestasjon foran kamera.
Den mest talentfulle skuespilleren blant dem er utvilsomt JJ «Dj Próvai» Ó Dochartaigh, men alle tre kommer veldig godt ut av dette. Peppiatt klarer å matche det frenetiske energinivået fra musikken deres, og tar i bruk alt fra tegnefilm-elementer til stop-motion-animasjon for å skildre bandets stadig skiftende og kledelig kaotiske sinnstilstand. «Kneecap» er samtidig i besittelse av den samme rastløse stemningen «Trainspotting» hadde for (milde Kristus!) snart tretti år siden, med et musikkspor som ellers inkluderer Orbital, The Prodigy og Bicep.
«Kneecap» er mindre opptatt av nedturene eller å straighte seg opp, men har seriøse intensjoner. Hinsides all den lystige hedonismen finner vi en relevant historie om språk som utrykk for kulturell identitet og et oppriktig politisk engasjement. Noe som understrekes ved at de på en eller annen måte har klart å overtale den tidligere Sinn Féin-lederen Gerry Adams til å gjøre et lite gjestespill. Etter å ha sett denne filmen får man umiddelbart lyst til å oppleve «Kneecap» live, og det får vi sjansen til senere i år – siden de spiller på Øyafestivalen i sommer. Vi ses der!
