---
JAZZ
Kjetil Mulelid Trio
And Now
Grappa
---
Pianist Kjetil Mulelid har åpenbart et solid overskudd av smakfulle melodier i seg, som han kan øse av ulike sammenhenger. Veldreide melodier, gjerne med et strøk av melankoli over seg, er gjennomgående i det meste av det han har fingrene borti, enten det er alene bak pianoet, som på det vakre soloalbumet «Piano», i duo med Siril Malmedal Hauge, med kvartetten Wako eller bandleder på fjorårets «Agoja». Det preger også «And Now», som slippes denne uka og er det fjerde albumet fra Kjetil Mulelid Trio, siden pianotrioens debut med «Not Enough to Buy a House» i 2017.
Les også: Kjetil Mulelids «Agoja» – en av årets beste
Nå rendyrker han, og medmusikantene, nok en gang det klassiske trioformatet. Det er et elsket format av mange, også av Mulelid, som i presseskrivet peker på inspirasjon fra de legendariske trioene til pianostorhetene Bill Evans og Keith Jarrett og slår fast at det «føles som den ultimate settingen for pianoet i en jazz og improvisasjonssetting». Det er nok mange pianister som vil skrive under på det, og det er en setting Mulelid utnytter på fint vis.
Det har vært en liten utskifting fra de forrige albumene. Bassist Bjørn Marius Hegge, et velkjent navn fra denne spalta, er ute av trioen. Plassen er overtatt av Rune Nergaard, kjent blant annet fra Bushman’s Revenge, mens Andreas Winther holder stand bak trommene. Det musikalske uttrykket er i all hovedsak det samme, her snakker vi lyrisk pianojazz av moderne tapning.
Les også: 2024 – norsk jazz på sitt beste
Låtene er uten unntak signert Mulelid. De knas av trioen med en åpen tilnærming, som gjør det til et akk så behagelig landskap å være, uten at det oppleves som motstandsløst. Jeg hadde tålt at de utfordret enda mer, at de bevegde seg enda lenger ut i friere jazzlandskap, for de låter svært bra når de gjør det. Men når en pakkes inn i et musikalsk teppe av rike harmonier på låter som «Singing Sands» og «The Greatest Love», er det bare å lene seg tilbake og ta det inn. For dette er enormt vakkert. De har allerede plassert seg som en av de fremste pianotrioene på den norske jazzscenen, den posisjonen blir ikke svekket med dette fine albumet.
