---
5
DOKUMENTARFILM
Becoming Led Zeppelin
Regi: Bernard MacMahon
Eng./USA 2025
---
Led Zeppelin er det nærmeste rocken kommer månelandingene. Ikke fordi vi i den nye filmen «Becoming Led Zeppelin» ser hvordan de første stegene på månens overflate faller sammen med en av gruppas gjennombruddskonserter i USA. Heller ikke fordi gruppa historisk sett er helt enestående. Men reisene til månen tok slutt allerede i 1972, og siden har det ikke skjedd igjen. Led Zeppelin forsvant også for godt. Gruppa har bare gjort et par gjenforeningskonserter de siste 45 årene, og er i dag et fjernt minne. Dette minnet er imidlertid sterkt nok når det vekkes til live igjen. «Becoming Led Zeppelin» har verdenspremiere 7. februar, og vises i første omgang på noen få kinovisninger i Imax-format på Odeon i Oslo.
Regissøren Bernard MacMahon tar seg god tid til å vise hvordan dette begynte. Den to timer lange filmen bruker de 40 første minuttene på å komme fram til hvordan Jimmy Page, John Paul Jones, Robert Plant og John Bonham fant sammen i 1968. Det første filmklippet vi ser er av Jimmy Page som 15-åring i J.G. Skiffle Group, som spiller «Mama Don’t Want No Skiffle Here No More» i et TV-show. Han hadde allerede hørt amerikansk rock & roll, men i Storbritannia var Lonnie Donegan den store farsotten med sin beslektede skiffle. Dette opptaket setter standarden for arkivmaterialet, som er omfattende i denne filmen.
Les også: Marianne Faithfull – en av de fineste stemmene i vår tid
Jimmy Page og John Paul Jones Jones startet Led Zeppelin
immy Page og John Paul Jones var allerede svært erfarne da de startet Led Zeppelin, ikke minst som ettertraktede studiomusikere for andre artister. Det første vi får høre de gjorde sammen kommer med et klipp av Shirley Bassey som synger James Bond-sangen «Goldfinger» i 1964. Da var gitaristen Page og bassisten Jones henholdsvis 20 og 18 år gamle. De spilte etter hvert på plater med en rekke andre artister, også sånne som vi kunne tro gjorde jobben selv, som The Rolling Stones, The Kinks og The Who. Men aldri The Beatles, humrer Page i løpet av filmen.
Jimmy Page ble med i den populære gruppa The Yardbirds, der han etterfulgte Eric Clapton og Jeff Beck. De første hadde gitt seg fordi de var misfornøyde med plateprodusenten Mickie Mosts ønske om å lage fengende poplåter med gruppa. Riktig fine poplåter var det også, men gitaristene hadde andre ambisjoner. Da The Yardbirds ble oppløst i 1968 måtte Page samle et nytt band rundt seg.
Førstevalget som sanger var den lovende Terry Reid, som imidlertid var under kontrakt med Mickey Most som soloartist. Page fikk vite om Robert Plant, som var sanger med Birmingham-gruppa Band Of Joy. Han kjente på sin side trommeslageren John Bonham, som han insisterte på måtte være med.
Et av særtrekkene med Led Zeppelin kommer fram når Page og Plant forteller om sitt første møte. Page ba Plant om å synge med på ei vise – «Baby I’m Gonna Leave You» med Joan Baez. Selv om Led Zeppelin ble et legendarisk tungrockband var folkemusikken aldri langt unna i sangene deres. Hele gruppa kom sammen i et studio og spilte gjennom gamle «Train Kept A-Rollin’», og forsto at de var ment for hverandre.
Les også: Bob Dylan på film i 60 år
Spilte Led Zeppelin i Norge?
Gruppa fortsatte å utvikle bluesrocken, men viste også snart helt andre sider av seg selv, inkludert en arv fra den keltiske folkemusikken som kommer spesielt godt fram i det som skulle bli deres aller fremste glansnummer, «Stairway To Heaven» fra 1971. Dette er en annen historie.
Til å begynne med måtte Jimmy Page oppfylle en kontrakt om noen siste konserter med The Yardbirds. Derfor dro de på en turné til Skandinavia som The New Yardbirds. Filmen kaster ikke lys over spørsmålet om gruppa også spilte i Norge på denne turneen. Det har lenge vært hevdet at de besøkte både ungdomsklubben Kassa på Abildsø og på Gimle skole i Bergen.
Om dette er en misforståelse kan det stamme fra at det gamle Yardbirds, med Jimmy Page, virkelig spilte på Abildsø i 1967. Da diskusjonen om dette startet igjen rundt 2005 brukte jeg veldig mye tid på å ikke få bekreftet at det hadde hendt. Det som har skjedd siden er at Nasjonalbiblioteket har digitalisert og gjort alle dagsaviser og musikkaviser fra denne tida søkbare. Det finnes ikke en eneste antydning om at denne konserten fant sted. I filmen blir det bare sagt at de dro til Skandinavia for «noen få» konserter.
Den første av disse fant sted på en ungdomsklubb i Gladsaxe utenfor København. Her holdt også Danmarks Radio til, og et halvt år etter var gruppa tilbake for en opptreden for et ungt publikum i et TV-studio. Det første filmopptaket av dem på scenen viser ei gruppe som begynner å legge verden for sine føtter, i en strålende opplagt «How Many More Times». På YouTube ligger det en halvtime fra denne konserten.
Det finnes nok av andre filmopptak av gruppa fra de 16 månedene etterpå til å fylle filmen med strålende opplagt sang og musikk. Vi får også se gledelige mange av sangene framført i sin helhet, mens nyere musikkdokumentarer ellers er preget av stadig kjappere klipp fram og tilbake. Her står Led Zeppelin fram med sin fulle lyn-og-torden, som gjorde dem så spesielle.
Det er forbløffende å bli minnet om hvor fort dette, og mye annet, gikk på 60-tallet. Høsten 1968 spilte gruppa inn sitt første album, produsert av Jimmy Page selv, siden han allerede hadde mange års studioerfaring. Led Zeppelin kom med en ferdig pakke til det amerikanske plateselskapet Atlantic, og fikk frie tøyler. De insisterte også på at de ikke ville gi ut singelplater fra albumet. Men grunnen til at mange fikk høre Led Zeppelin var at «Whole Lotta Love» fra det neste albumet kom som singel (unntatt i Storbritannia) mot slutten av 1969, og derfor ble spilt på radio også. I Norge fikk den ei uke på radioprogrammet «Ti i skuddet», før den ble stemt nedenom og hjem på sisteplass i programmet etter. For mange av oss var den likevel noe av det råeste vi hadde hørt.
Dette er den første dokumentarfilmen om Led Zeppelin som er laget med deltakelse av de gjenlevende medlemmene Plant, Page og Jones. En av grunnene skal være at alle var mektig imponerte over regissør MacMahons grundige TV-serie «American Epic», om amerikansk folkemusikk fra 1920-årene (ligger på YouTube). John Bonham hører vi i et sjeldent arkivopptak.
Les også: Laura Nyro – den beste sangeren du kanskje ikke har hørt
«Stairway To Heaven» ble et av tidenes mest solgte sanger
Jeg synes ofte det er mer spennende å se og høre om startfasen til store rockeartister enn fortsettelsen, der overdrivelsene begynner å gjøre seg gjeldende. Plant, Page og Jones snakker velvillig om den første tida. At filmen slutter i starten av 1970 er beleilig for dem, siden de slipper å forholde seg til mindre sympatiske sider av denne historien. Gruppa er mistenkt for noen av de verste utskeielsene når det kom til rocken som «livsstil». En av rockhistoriens mest beryktede biografier er «Hammer of The Gods», Stephen Davis’ uautoriserte fortelling om gruppa, som de selv har tatt sterkt avstand fra.
Vi hører heller ikke noe om kravene om kompensasjon for gamle bluessangere som opplagt hadde laget utgangspunktet for mange av sangene deres. Robert Plant sier riktignok åpent at «Whole Lotta Love» ble til da han spontant begynte å synge Willie Dixons «You Need Lovin’» som første vers. The Small Faces hadde gjort det samme noen år i forveien. Men det er det monumentale gitarriffet til Jimmy Page som gjør låten til det monsteret den er.
Filmen slutter med en triumfkonsert på hjemmebane, i Royal Albert Hall 9. januar 1969. Led Zeppelin hadde fortsatt noen av sine fineste stunder i vente når denne filmen slutter, det eventyrlystne tredje albumet, det fantastiske fjerde, med «Stairway To Heaven», som ble et av tidenes mest solgte. Og enda fire album til før John Bonham døde i 1980, og gruppa gikk fra hverandre.
Led Zeppelin spilte noen sanger på «Live Aid» i 1985, og på et 40-årsjubileum for plateselskapet Atlantic i 1988. I 1994 kom Jimmy Page og Robert Plant sammen for en utgave av MTVs «Unplugged», de turnerte sammen etterpå, og ga ut albumet «Walking Into Clarksdale» i 1998. I 2007 gjorde Led Zeppelin sin eneste hele konsert etter splittelsen, på O2 Arena i London, for et minnefond for Atlantics direktør Ahmet Ertegun. Denne ble også gitt ut som både plate og film. Tilbudene om gjenforeningsturneer har vært mange og svært lukrative, men Robert Plant har alltid takket nei. 14. mai synger han på Folketeateret i Oslo (utsolgt) med sin nye gruppe Saving Grace.
